Drammensfjorden i vest og Oslofjorden i øst omslutter halvøya Hurum som begynner med Haraldstangen i sør og slutter med Kongens dal innenfor Sætre og knausene ved Rørvik mot grensen til Røyken. De nedre delene av halvøya mot fjorden er sterkt påvirket av sjøtemperaturen, som forårsaker et maritimt eller svakt oseanisk klima, særlig på Oslofjord-siden. Ytterst i sør ved de tre holmene er vi i midtre Oslofjord, hvor gjennomsnittstemperaturen i sommerhalvåret er landets høyeste. Gjennomsnittstemperaturen året igjennom er også høy og ligger ikke så langt under ytre Vestlandets.

Åsene stiger opp bak Sagene og Tofte

 

Når vi står på Ramvikholmen eller Tofteholmen og ser mot fastlandet, legger vi merke til hvordan landskapet stiger ganske fort innenfor strendene og strandknausene. Bergene og fjellpartiene høyere opp, fra skrentene ved Solfjell og Haraldsfjellet østover til Tofteåsen,  har innvirkning på temperaturen ved at solstrålene blir sterkere reflektert. Her ytterst på halvøya ligger det også mindre snø om vinteren enn høyere opp og lenger innpå bygda. De lokale forskjellene i kommunen er jo ikke veldig store, men store nok til at det er godt merkbart. Og planter merker det bedre enn vi gjør.

Lind er varmekjær og trives i en sørvendt bergvegg innenfor Sagene

 

Etter de klimatiske forholdene er Norge inndelt i åtte soner, som hagedyrkere bruker når de velger stauder til hagen. Disse klimasonene eller herdighetssonene går fra H1 til H8, med H1 som det vennligste/mildeste klimaet og H8 som det barskeste. Ifølge kart fra Meteorologisk Institutt, gjengitt av Det norske Hageselskap, har Hurum sonene H2, H3 og H4. H2 er en smal stripe ved fjorden lengst sør, H3 det meste av kommunen og H4 et parti midt i det indre av Hurumskogen.

Helt lokalt og innenfor én og samme klimasone kan det være forskjeller som er utslagsgivende for en plantes trivsel. Både temperatur og fuktighetsforhold (humiditet) spiller inn. En sørvendt li med maksimal solinnstråling tiltrekker seg de mest varmekjære artene som ikke har store krav om jevn fuktighet i jorda, en nordvendt skråning har planter som vil ha mer skygge og fuktighet. En trang bekkekløft kan ha et fuktig miljø med mer skygge, et berglendt terreng med steinblokker kan skape et lunt miljø.

Trang bekkekløft med høy fuktighet

 

Et slikt mikroklima kan selvfølgelig også være kunstig laget. Enhver avansert hagedyrker kjenner knepene. Ute i landskapet kan forskjellige gjenstander forårsake solrefleksjon og forhøyet temperatur på et bittelite område: en mur, et bilvrak, et båtskrog. Et godt eksempel på det siste så jeg ganske nylig i et område med mye rødflangre. Tre planter hadde begynt å blomstre tett inntil og på sørsiden av en hvelvet glassfiberbåt. Plantene som vokste rundt omkring på grusen og i skogkanten, hadde bare knopper alle som én.

Mikroklima: Det er blomstringstemperatur på sørsiden av båtskroget

 

Strendene i sør er sterkt eksponerte mot vind og vær fra Oslofjorden. Bortsett fra den klimatiske virkningen, har dette betydning ved at frø og plantedeler sørfra kan drive hit og slå seg til på strendene. På den måten kan det dukke opp planter vi ikke har hatt her før. Et godt eksempel på det  er korsblomsten havreddik, som plutselig blomstret opp på Brevikstranda, Prøysserstranda og Knatvoldstranda for et par år siden.

Misteltein, Hurums mest kjente plante bortsett fra løvetann og blåklokke, har et ideelt tilholdssted i midtre Oslofjord. Årsaken er det passende klimaet, ikke trærne den vokser på, for de er vanlige i store deler av Sør-Norge. Vi skal ikke reise langt sørover eller nordover før mistelteinen blir borte. Oslo og Drammen ligger for langt nord, og sørover går den ikke lenger enn til Tønsberg og Fredrikstad/Hvaler, og her i sparsomt antall. Vi kan jo undre oss litt over hvorfor det tusser av den på Mølen og rundt Horten mens den avtar sterkt bare noen kilometer unna. Temperaturene ved Tønsberg er faktisk like høye som ytterst på Hurumlandet, og Askerlandet ligger ikke langt etter. Kanskje vil mistelteinen dukke opp på nye steder?

Misteltein på langsom vandring?