Like viktig som klimaet er den lokale berggrunnen og jordsmonnet plantene vokser i. En alpefiol kan ikke vokse på Stikkvannskollen, og en flueblom er ikke tenkbar på myra i Bjørnebåsen.

Tilgangen på næringsstoffer i jorda, mineralstoffer, er avgjørende for hvilke planter som kan trives hvor. For bedre å forstå forskjellene mellom planteforekomstene i Hurum, er det nødvendig med et kort riss av de lokale geologiske forholdene. Kommunen ligger innenfor det berømte Oslo-feltet (Oslo-riften) som strekker seg fra Grenland til Lillehammer og blir besøkt og studert av geologer fra hele verden. Hurums geologi er derfor godt kjent og nokså nøye kartlagt.

Nasjonal berggrunnsdatabase kan vi lese av hvordan kommunens berggrunn er inndelt i forskjellige typer av bergarter som har oppstått til forskjellige tider i den geologiske historien. I Hurum er denne historien vel én milliard år gammel. Da oppstod de prekambriske gneis- og granittbergartene som kalles grunnfjell.

Grunnfjellsgneis på Storsand.

 

Grunnfjellet finnes på holmen Mølen, i en smal stripe mellom Ertsvika og Sagene og i en bredere stripe mellom Tofte og Verpen. Gneis og granittter fra prekambrium er i hovedsak sure bergarter som inneholder mye kiselsyre. Når slike bergarter forvitrer og blir til jord, blir også jorda sur (lav pH) og ikke så fruktbar. Sure bergarter er oftest lyse. Men innimellom på grunnfjellet finner vi noen steder mørke strimer og drag av andre og mer basiske bergarter som amfibolitt og diabaser. Forvitringsjord av disse bergartene er mye mer fruktbar (høyere pH) og gir grunnlag for en rikere plantevekst med mer basekrevende arter. Disse mørke bergartene er tilstede mange steder, på Mølen, mellom Ertsvika og Sagene, ved Filtvet og i mindre grad ved Slottet-Kinnartangen.

Mørk og basisk amfibolitt ved Østnestangen.

 

Mørke, basiske drag i fjellet sør på Mølen.

 

500 millioner år senere fikk vi marine avsetninger som kalkstein, sandstein og skifer oppå grunnfjellet etter at det ble liggende under havets overflate. Den geologiske epoken kalles kambrosilur og blir delt inn i kambrium, ordovicium og silur. Ordoviciske bergarter (510-440 millioner år siden) ligger i dagen fra Solfjell til Skjøttelvik og siluriske (440-420 millioner år siden) videre østover fram til Ertsvika. Dessuten finnes noen slike marine sedimenter nordøst på Ramvikholmen, på Velaøs og i en stripe fra sør til nordøst på Tofteholmen. Disse beskjedne arealene er det som finnes igjen av disse avsetningene; overalt ellers i kommunen har de blitt slitt ned og skylt til havs i løpet av de etterfølgende millioner av år.  De sedimentære bergartene ble senere, under dannelsen av drammensgranitten for ca. 280 millioner år siden, omdannet til såkalte hornfelser på grunn av den høye temperaturen som oppstod da den eruptive granitten trengte seg fram. Den «stekte» kalksteinen er forholdsvis lys av farve og er delvis omdannet til marmor, mens skiferen er mørk. Mange steder ser vi dem ligge lagdelt i de bratte klippeveggene i sør.

Kambrosiluriske bergarter, skifer og kalkstein, ved Ertsvika.

 

En høy vegg med kambrosilur innenfor Delsvik.

 

Hornfels er hardere og forvitrer langsommere enn kalkstein og skifer som ikke har ligget i kontaktsonen nær granitten. Likevel utgjør de basiske (kalkrike) områdene med hornfels den beste grunnen for planter som finnes i Hurum. Mange arter hører utelukkende til her og vokser ikke andre steder i kommunen. Det gjelder både fastlandet i sør og de nærmeste holmene.

Hvis vi  sammenligner planteveksten her med hva vi kan finne på kambrosiluren i indre Oslofjord (Asker, Bærum, Oslo), ser vi fort at noen arter mangler i Hurum. Det gjelder basekrevende (kalkkrevende) arter som hjorterot, aksveronika, vårstarr, smaltimotei, enghavre og kanskje legevendelrot og smånøkleblom. Det kan helt eller delvis skyldes at bergartene nær Oslo forvitrer lettere og avgir rikeligere med basiske stoffer til jorda.

Skiferen og kalksteinen ble omdannet til hornfels under erupsjonen av den yngre granitten. Vest for Korrvik.

 

Da Oslo-feltet ble til som følge av store forstyrrelser og sprekkdannelser i jordskorpen i permtiden for 280-290 millioner år siden, ble drammensgranitten dannet ved langsom størkning av smeltebergarter i riften. Beslektede bergarter i samme område er larvikitt lenger sør og nordmarkitt lenger nord. Drammensgranitten dekker det meste av arealet i kommunen, fra Rødtangen til Rørvik og østover til fjorden ved Sætre og hele det indre av halvøya. Den blir inndelt i forskjellige typer etter graden av kornethet og mineralinnhold. Den nokså lyse og rødlige granitten er ikke mindre sur enn den lyse grunnfjellet og gir i seg selv liten grobunn for en kresen plantevekst.

En knaus av drammensgranitt på Midtskogen.

 

Et par millioner år etter den voldsomme sprekkdannelsen som ble Oslo-riften, oppstod det stor vulkansk virksomhet i området. I Hurum er det ingenting igjen av lavadekkene etter vulkanene fordi erosjonen etterpå var så sterk, men vi skal ikke lenger enn til Sande-Holmestrand for å finne dem.

Strandberg med basaltiske bergarter sør på Ramvikholmen. Tofteholmen i bakgrunnen.

 

Spor etter vulkanen i Hurum er det likevel, i form av det geologene kaller tilførselsrør fra dypet i jordskorpen der den flytende steinen kom til overflaten. På holmene Tofteholmen, Vealøs og Ranvikholmen og i området rundt Huseby på Filtvet er det en spesiell type av basaltiske eller gabbroide bergarter, som er nokså mørke av farve og basiske. Disse stedene består i hovedsak av slike næringsrike bergarter. Som på kambrosiluren kan vi se det av planteveksten. Det er et frodigere planteliv og flere mindre vanlige arter enn på granitten.

Berg i Husebykollen, som er dannet av basalt/gabbro.

 

Etter at den vulkanske virksomheten opphørte i permtiden, ble fjellformasjonene i Hurum liggende stille uten brå og store hendelser. Men i løpet av alle de millioner av år som har gått, har mye av berggrunnen i bygda blitt slitt ned og vasket bort. Det skyldes for en stor del de kolossale, tærende kreftene som virket gjennom istidene. De formet landskapet til det vi har i dag.

Etter siste istid for omtrent ti tusen år siden stod havet bortimot 200 meter høyere enn det gjør nå, slik at det meste av bygda bortsett fra de høyestliggende områdene stod under vann. Strandlinjen da er den såkalte marine grense. Under denne er de løse avsetningene dannet av leire, sand og grus. Isen smeltet og trakk seg tilbake litt i rykk og napp etter temperaturforandringene. Da den stod stille en stund mellom Verket og Storsand og store iselver under fosset fram, oppstod de store avsetningene av sand og grus, «Svelvikmorenen» og «Storsandmorenen». Avsetningene som ble til bygdas dyrkingsjord, stammer også fra denne tiden. I områdene over den marine grense er det lite annet enn forvitringsgrus, litt morenegrus og flyttblokker av forskjellig slag, eller bare bart granittfjell.

Sand og grus i israndavsetningen på Verket.

 

Steinen og grusen som ble tilført bygda på slutten av istiden, kom delvis langveisfra. I morenegrusen kan vi mange steder, særlig på strendene, finne steiner av bergarter som ikke hører hjemme i Hurum. Geolog Christian C. Gleditsch kalte østkysten av Mølen for et museum av forskjellige bergarter fra hele Østlandet.

Strandparti sørøst på Mølen, med bergarter av mange slag.

 

Jordsmonnet er en blanding av organisk og mineralsk materiale. Det organiske er rester av forråtnede dyr og planter. Det mineralske er dannet av mange forskjellige bergarter og kan derfor variere mye. Sure bergarter gir opphav til mager jord som mer kresne plantearter ikke trives i. God matjord/plantejord inneholder kalk (kalsium), magnesium, jern og andre næringsstoffer som finnes i de basiske bergartene. Dels kommer de mineralske partiklene fra forvitret fjellgrunn i nærheten, dels fra bergarter som har blitt tilført gjennom istidene (morenegrus, elvesand).

Best jord er det derfor sør og sørøst i bygda, der de basiske bergartene er mest utbredt. På strendene og holmene spiller også skjellsandbankene en rolle på grunn av kalkinnholdet. Flere steder er det her en frodig plantevekst med til dels basekrevende arter.

Noen planter blir regnet som gode baseindikatorer («kalkmarkører») uten at de dermed er særlig sjeldne arter. Finner vi én slik art, er det sannsynlig at det vokser flere like i nærheten. Eksempler er rundbelg, vill-lin, rødflangre, broddbergknapp, trefingersildre, flekkgrisøre. Men litt rart er det at rødflangre finnes på granitten flere steder, på Knivsfjellet, innenfor Verpen, nord for Røskestadvannet, og i stort antall i løsavsetningene på Verket. Også flekkgrisøre har jeg funnet på granittberg, like sør for Sætre sentrum. Noe basisk materiale må det derfor være på disse stedene.

Rødflangre i sandtaket.

 

Andre planter har det motsatt. De skyr baserik grunn og vokser bare der jorda er sur. Gode eksempler på det i Hurum er rome og hvitlyng, som holder seg til de næringsfattige myrene innpå bygda.

Rome nær Sandstien.

 

Mange planter har likevel en ganske vid toleranse i spennet mellom surt og basisk. Grasarten blåtopp, som det tusser av på fuktige og nokså næringsfattige steder i det indre av bygda, kan også finne på å slå seg til på kambrosiluren nær fjorden. Et sted ved Korrvik brer den seg altfor mye med sine store, tette tuer, til fortrengsel for andre plantearter.

Blåtopp på fattigmyr på Midtskogen

 

Selv om jordsmonnet ikke er særlig baserikt, kan det godt være næringsrikt, som mange plantearter krever. Da har det et høyt innhold av grunnstoffene nitrogen og fosfor.