Hundekjeks er en av de vanligste plantene i bygda

Hundekjeks er en av de vanligste plantene i bygda

Den som liker villblomster, setter pris på de fleste av dem. Unntakene må vel være de innførte artene som vi vet utkonkurrerer våre hjemlige og er vanskelige å bli kvitt. Dem kan vi trygt se som en pest og plage (mer om det på en annen side).

Selv en eng av ugrasløvetann om våren og en veikant full av hundekjeks litt lenger utpå sommeren fanger oppmerksomheten. De gjør det pent i landskapet. Men interessen stiger enda mer når blomstene blir uvanlige. Om de ikke øker i pengeverdi som sjeldne mynter og frimerker, får de en ekstra verdi likevel. Å komme over en enslig myggblom ute på en myr eller en lodneperikum inne i lauvskogen er en større opplevelse enn å sitte på en plen full av hvitkløver. Dette er visst noe vi lærer tidlig. «Er den sjelden?» kan en syvåring si, som ser en rar blomst for første gang.

Her følger vi opp syvåringens nysgjerrighet og ser litt nærmere på planter som botanikerne kaller mer eller mindre sjeldne/uvanlige i hele landet.

Ballblom

Ballblom er sjelden i Hurum, men ikke i landet som helhet

Men først et NB!:  Noen planter som såvidt vi vet bare finnes eller fantes ett eller et par-tre steder på Hurumlandet, kan godt være mye vanligere andre steder i landet. Vi kan nevne i fleng: bregnene smørtelg, junkerbregne og dvergjamne, de små buskene ørevier og krypvier, orkideene myggblom og småtveblad, grasene marehalm og finnskjegg, og ellers nubbestarr, ballblom og en god del andre.

Enda mer interessante er noen planter som ikke bare er sjeldne her i bygda, men generelt i hele landet. Da har vi kommet til Hurum-floraens eksklusive knippe av planter som fagfolk snakker om og anser for nasjonalt viktige å ta vare på på de få stedene i landet de finnes. Seks av dem er fredet ved lov mot plukking og ødeleggelse. Det gjelder misteltein, hvit skogfrue, flueblom, bittergrønn, dragehode og gul hornvalmue.

Hvit skogfrue og flueblom er omtalt på siden «Orkideer». Under følger en rekke andre planter som jeg synes fortjener ekstra oppmerksomhet.

bittergrønn-1-1024

Bittergrønn

Juvelen i Hurum-floraen synes jeg er bittergrønn i vintergrønnfamilien. Jeg har et spesielt godt øye til den fordi jeg oppdaget den på Solfjell som guttunge i 1967. Da hadde såvidt jeg vet ingen sett den i kommunen på mange år, og ingen visste hvor de gamle registrerte forekomstene egentlig var. Det første funnet av denne arten i Norge stammer visstnok fra 1805 (P. Deinboll) og morsomt nok står det «Inter Hurum et Røgen» på etiketten på herbariearket på Botanisk Museum. Hvor «mellom Hurum og Røyken» egentlig var, lar seg neppe etterspore. Men det er ikke umulig at det kan være samme sted som den ble funnet hundre år senere, ved Slottet på Storsand. Da nærmer vi oss iallfall Røyken. Men i Røyken kommune har den aldri blitt funnet senere.
I Hurum er det tre kjente forekomster nå som vi vet er intakte. Den ene er i kalkfuruskogen på Solfjellåsen, de to andre i barblandingsskog på litt magrere mark i nærheten av Ertsvika. Det ene stedet ved Ertsvika ble oppdaget på slutten av 1970-tallet, det andre i 2013. Bittergrønn er altså fredet i Norge. Den har også status som sterkt truet og en utvalgt art som skal følges nøye, og den skal få en egen handlingsplan av miljøvernmyndighetene. Bittergrønn har et fåtall voksesteder fra Hvaler i øst til Kviteseid i vest. Tilbakegangen i de siste femti årene har vært kraftig, og forekomstene er sjelden store. Antall skudd i Hurum i 2013 vil jeg anslå til vel 100. Av dem blomstret ikke mer enn 12-15.

smalsøte-1024

Smalsøte

En annen personlig favoritt er smalsøte på Korrvik. Denne smale, klokkelignende blomsten i søterotfamilien var kjent fra Korrvikstranda på 1960-tallet (A. Jahren). Her vokste den på grasbakken vest for bekken inntil gjengroingen skjøt fart og den ble skygget ut av trær og buskas.
I 2003 gjenfant jeg den lenger vest på en grasflekk i overgangen mellom skogen og strandknausene. Da stod syv-åtte små planter i knopp halvveis gjemt i annen urte- og grasvegetasjon. Året etter var bestanden betenkelig liten og puslete, tre-fire individer var alt jeg klarte å finne. Så ble den helt borte i flere år inntil den dukket opp igjen noen meter lenger vest. Den hadde forflyttet seg fra graset, hvor den øyensynlig ikke klarte konkurransen, og funnet et fristed på noen moseflekker på nesten nakne berget. Her telte jeg 45 planter en dag i slutten av juni i 2011, alle i blomst eller med knopper. Men etter det har jeg ikke sett den. Dukker den opp igjen?
Smalsøte er ikke kjent fra noe annet sted i bygda. De nærmeste forekomstene ligger på Jeløya. Ellers finnes den sparsomt på Hvaler, i Vestfold, i Rogaland og i Trøndelag. Smalsøte er en sårbar art fordi voksestedene dens nær sjøen er utsatt for gjengroing av strandengene, nedbygging (hytter, brygger, veilegging) og muligens sterk slitasje av tråkk på sine steder.
I Norsk Rødliste 2010 blir smalsøte vurdert som sterkt truet. Alt i alt er ca. 50 forekomster kjent, men bare ti-elleve av dem er dokumentert etter 1990.

dragehode-580

Dragehode ved Delsvik

Jeg har lett etter dragehode sør på Hurum helt siden slutten av 1960-årene. Da var det en deltager på en botanisk  ekskursjon i traktene ved Schjøttelvik som viste den fram etter å ha tatt en avstikker på egenhånd. Antagelig var det i nærheten av Eplevik. Det burde vært brakt på det rene med en gang, for vedkommende har aldri siden kunnet påvise hvor.
Flere gamle funn, det eldste så tidlig som før 1900,  kunne tyde på at det fremdeles ville lønne seg å gå på dragehodejakt. Gjennombruddet kom først i 2010, med en biolog fra Botanisk Museum. Han fant den på to vidt adskilte steder på samme dag. Det var noe til varp! Vi som hadde tenkt på den i drømme i førti år, måtte bare nikke blidt. Etter det har den blitt fulgt med argusøyne og er blant annet under oppsyn av miljøvernmyndighetene med henblikk på å forhindre at bestandene blir skygget ut av trær og annen vegetasjon.
Begge steder står den på tørrberg ikke så langt fra sjøen. Bestandene er små og den er ikke så lett å oppdage, heldigvis får en si, for blomstene er så flotte at det frister å ta med en bukett til stuebordet. Det skal imidlertid ikke skje! Dragehode er fredet, den er sjelden, den er sårbar for gjengroing og den er en utvalgt art og har sin egen handlingsplan for bevaring.

Misteltein på Kana

Misteltein på Kana

mistel-2-1024

Mistelteinen brer seg i sør

Så har vi kommet til misteltein, den første plantearten som ble fredet her i landet (1956). Ingen sjelden villplante i Hurum er vel mer kjent enn den. Om sommeren kan den være godt skjult i bladverket av trærne den snylter på, men i vinterhalvåret når lauvtrærne står med nakne greiner, er de buskete mistelteinballene godt synlige. Hunnplantene er også ofte fulle av hvite bær, som gjerne finner veien til slunkne fuglemager i løpet av vinteren. For at et bær skal bli opphav til en ny misteltein, må det sette seg fast i en barksprekk eller kvistkløft på treet. Det skjer som oftest etter at det har passert fuglens tarmkanal og blitt klebrig.
Misteltein kan trives på mange forskjellige lauvtrær: osp, poppel, svartor, gråor, lønn, lind, rogn, alm, geitved, eple og antagelig flere. Et par steder på Tofteholmen har den til og med slått seg til i nypekjerr og tydeligvis hatt en godt liv i årevis. Men det varer neppe altfor lenge; ett sted så jeg for noen år siden at nypekjerret hadde blitt brunt og var i ferd med å gå dukken, og da er selvsagt den frekke snylterens dager talte.
Mistelteinen finnes nesten bare sør i bygda. De nordligste utpostene er Holmsbu, Klokkarstua (2017) og rett sør for Filtvet fyr. Mest av den på et lite område er det på Mølen. Hundrevis av klaser og kvaster henger fra de gamle lindetrærne der. Ellers finnes den flere steder ved Schjøttelvik, Eplevik, Ertsvika, Folkestad, Kana, Nordjordet, Sagene og Tofte.
Misteltein er en av de få sjeldne plantene som har økt merkbart i antall i de siste årene.
Denne rare vintergrønne snylteren har en sterkt begrenset utbredelse i Norge. Stort sett finnes den bare i et belte rundt midtre Oslofjord. Det skal skyldes den høye middeltemperaturen i sommerhalvåret og sjøens kuldedempende virkning om vinteren.

 

Gul hornvalmue på gruset strand

Gul hornvalmue på grusete strand

Det er ikke mange som kjenner strandplanten gul hornvalmue. Det skyldes ikke at den er puslete og uanselig, men at det er lite av den og at den nesten utelukkende vokser på noen holmer i ytre Oslofjord. Der står den ganske kraftig og blågrønn på sand og strandgrus og vifter med noen digre, knallgule valmueblomster i toppen.
Det gjorde den også i Hurum en gang. To gamle forekomster er belagt, en på Tofteholmen og en ved Kobbeskjær på Filtvet. Det er mange år siden den forsvant på begge steder, uten at noen kan si når og hvorfor. Helt usannsynlig er det vel ikke at den har blitt plukket og kanskje dratt opp, siden den er så iøynefallende på en åpen strand.
På Tofteholmen vokste den på den østre (og eneste) sandstranda, står det å lese i en opptegnelse fra tidlig på 1900-tallet. Dessverre står det ingenting om hvor mye det var av den. Det er jo ikke umulig at det kun fantes en håndfull individer på det meste, kanskje ikke engang det, og da henger en langvarig eksistens i en tynn tråd.
Fra Kobbeskjær har jeg ikke andre opplysninger enn at den ble registrert i 1896 og 1919.
De eldre, kjente forekomstene i Norge har blitt redusert med nesten tre fjerdedeler, viste en grundig undersøkelse i de tre årene 1996-1998. Årsakene til det er ikke kjent og virker nærmest mystiske. Lokalitetene har i liten grad vært utsatt for nedbygging og andre inngrep, og gjengroing er ikke et problem på disse stedene.
Legg merke til den lange, krumme frøkapselen øverst til venstre på bildet. Den har gitt hornvalmuen navnet dens. Blomsten står i knopp og blir mye større når kronbladene folder seg ut.

Lodnefiol i full blomst 22. april

Lodnefiol i full blomst 22. april

Fiolslekten er kjent for å være nokså vanskelig. De femten artene pluss rekken av hybrider (krysninger) vi har i Norge, har til dels store likhetstrekk. En av artene som det er lettest å peile seg riktig inn på, er lodnefiol. Det skyldes først og fremst de mange lange hårene på stengler og blad, som den bare har til felles med bakkefiol og et par hybrider.
Lodnefiol er bare funnet på de fire holmene Mølen, Ramvikholmen, Tofteholmen og Vealøs. Tallrik er den bare på Ramvikholmen, men på et ganske begrenset område i sør. På Vealøs er den svært fåtallig, og på Mølen og Tofteholmen vokser den spredt.

Lodnefiol 18. mai

Lodnefiol 18. mai

Plantene på Ramvikholmen er eiendommelige ved at de deler seg i to populasjoner som blomstrer til forskjellig tidspunkt. Inne i et lauvkratt kommer store, kraftige planter og begynner å sette blomster i midten av mai. Sør for skogkanten på en grasbakke mellom strandknausene begynner mindre planter av lodnefiol å blomstre allerede rundt 20. april. Det er tidlig; på den tiden er det ikke mye annet på holmen som har vist seg med blomster.

 

 

Fingerlerkespore på Tofteholmen

Fingerlerkespore på Tofteholmen

Fingerlerkespore er en av de aller første vårblomstene som springer ut. Det har den til felles med sin nære slektning lerkespore, som sikkert mange kjenner fra kratt, skogkanter og iblant plener i midten av april. De rosarøde blomstene i en liten klase på toppen av en veik stengel er lette å få øye på før gras og annen vegetasjon har kommet ordentlig i gang etter vinteren.
Fingerlerkespore er imidlertid en mye sjeldnere plante enn lerkespore. I Hurum er den kjent fra Sandbukta, Tofteholmen og Mølen. Bare på Tofteholmen kan det være mange av den på et lite areal. Fingerlerkespore kan nesten kalles en Oslofjord-plante. Den vokser bare nær sjøen fra øyene i Østfold til Tjøme og Jomfruland.
Som vi ser av bildet, har den høyblader under blomstene som er kamformet. Hos den vanlige lerkespore er høybladene hele og ovale, og det kjennetegnet er det beste for å skille de to.

bendelløk-420Bendelløk (bakkeløk) er den største arten i løkslekten. De fiolette blomstene står på tynne stilker i toppen, og bladene er et par centimeter brede og flate og minner om bendelbånd. Den nye navnet bakkeløk er både intetsigende og uforståelig. Bendelløk forekommer bare noen få steder i hele landet, men den er kanskje ikke opprinnelig vill hos oss. I eldre tid ble den iblant dyrket i kjøkkenhager, og de norske plantene kan delvis være spredd fra disse. Men det er moro å ha den likevel! I Danmark og Sør-Sverige er den vill og kalles skovløg resp. skogslök.
I Hurum vokser den nå bare sør på Tofteholmen på tørt berg med grunt jordsmonn. På Mølen fantes den tidligere i skogkanten innenfor Paradismarka nord på øya. Her har det blitt så gjenvokst av busker og skogstrær at den trolig har blitt skygget ut. Hvis området blir ryddet slik at det slipper til mer lys igjen, er det ikke umulig at den kan komme tilbake. Det samme er tilfelle med andre planter andre steder sør i kommunen. På Tofteholmen har bendelløk bedre kår fordi gjenvoksningen går saktere. Truende vegetasjon blir lettere å fjerne – men på sikt må noen gjøre det.

 

Lodneperikum må vi ut til Mølen for å finne. Der vokser den ganske fåtallig i lauvskogen et par steder. Den er den eneste perikumarten som har hårete stengel, sidegreiner og blad, og er derfor lett å skille fra de andre. I likhet med den følgende arten, bergperikum, er den nokså sjelden i Norge i det hele tatt.

Lodneperikum

 

Bergperikum vokser ofte enkeltvis og er ikke så lett å oppdage blant annen vegetasjon i småskogen. Den har rund stengel uten sidegreiner og alle blomstene tett samlet i toppen. I Sofjellåsen og øst for Korrvik vokser den spredt på et lite område. Noen år er den nesten ikke å finne. Under Haraldsfjellet dukker den også opp nå og da.

Bergperikum

Legesteinfrø vokste nær sjøen mellom Brevikstranda og Solfjellskjær for en del år siden. Om den gjør det nå, er uvisst. Men i hvert fall finnes den ganske tallrik ved Mølleberget på Schjøttelvik hvert år.

Legesteinfrø

Hengepiggfrø frister en litt bortgjemt tilværelse i Solfjellåsen og i en skogkant nær Korrvikstranda. Om noen finner den som ikke har god kjennskap til rubladfamilien, vil lett tro at det er en forglemmegei. Blomstene er nesten identiske, men fruktene er helt forskjellige. Ifølge en av våre fremste botanikere er den en plante man sjelden støter på i Norge. Jeg ser den på Solfjell hvert år, men det er aldri mange av den.

 

Hengepiggfrø

Stjernetistel må vi lenger øst til Salpestø for å se. Her står den spredt i småskogen. Et stykke oppe i Haraldsfjellet har den også et voksested, og den skal finnes på Tofteholmen. I 2017 ble den også funnet på Filtvet. Som mange tistler har den stikkende pigger, men den halmgule blomsterkurven ligner ingen av de andre tistelartene våre.

Stjernetistel

Østersurt. Dette er en av de plantene som trolig er borte fra Hurum-strendene. Fire registreringer finnes: Mølen 1873, Tofteholmen 1912, Kobbeskjær 1919 og Slottet 1927. De botanikerne som har undersøkt forekomstene i Sør-Norge, kan fortelle at den har gått sterkt tilbake de fleste steder. Derfor tar jeg den med her, selv om den er vanligere i Nord-Norge.

 

Østersurt. Foto: WC/Kim Hansen

 

 

 

 

 

 

 

 

Muserumpe vokste på et gårdstun sør for Holmsbu inntil slutten av 1960-tallet. Siden jeg vokste opp ved det samme tunet, synes jeg det er ekstra sørgelig at den forsvant. Men muserumpe kan finnes i forskjellige biotoper i kulturlandskapet, og også på strandknauser. Det er liten grunn til å avskrive den som forsvunnet fra bygda.

Muserumpe. Foto: WC/Christian Fischer

 

 

 

 

 

 

 

Krattalant. Denne fine kurvplanten er begrenset utbredt i det sørøstlige Norge. I Hurum vokser den noen steder fra Solfjell til Ertsvika. Jeg husker at den var en av de første store og iøynefallende plantene jeg la merke til da jeg begynte å streife langs fjorden på egenhånd på 1960-tallet. Akk, det var tider. Den gangen var floraen på kambrosiluren helt eksotisk i forhold til de vante og vanlige plantene en så innpå bygda.

Krattalant

 

 

 

 

 

 

Knollsoleie fant jeg på Verketsøya i mai 2015. Og det var ikke bare en eller noen få planter, det viste seg å være flere hundre! Snakk om overraskelse! En må spørre seg hvor lenge den har vært på øya – har den blitt oversett i alle år fordi den minner om krypsoleie og engsoleie på litt avstand, eller har det vært en frøbank i jorda som fant det for godt å slå til det året?
Iallfall er det første og eneste funn i Hurum. Knollsoleie er i det store og hele nokså sjelden i Norge og stort sett begrenset til det sørøstlige. Mange funn er gamle, og lokaliteter av nyere dato er det få av.
Botanikerne mener at den er en av de plantene som kom med ballastjord i seilskutetiden, i hvert fall noen steder. Andre steder er den muligens eldre.
Karakteristiske kjennetegn for den er den runde rotknollen og de sterkt tilbakebøyde blomsterbladene. Den får et par ekstra bilder:

En av mange knollsoleier på Verketsøya

En del av bestanden i 2015

Knollsoleie, knopp og blomst

Rotknollen