Hurum utgjør «en skovbevokset, moradsig og vandig bjergtrakt, skriver Oscar A. Johnsen i «Hurum herred».

Ja, så sannelig, det er plass til både vann, tjern, bekker, dammer og myrer mellom bergkollene. De største vannene er Sandungen, Mørkvannene, Rødbyvannet, Langvannet, Aklangen og Bjørvann. Foruten dem er det tallrike mindre vann og tjern i Hurum-skogen.

Sør i Røskestadvann er det en interessant myrflekk

Flytematte i Husebyvann med myrkråkefot og dikesoldogg

Hvit nøkkerose på Lille Stikkvann.

 

Av bekker og det vi kan kalle elver er Sandungelva den lengste. Den har sitt utspring sørvest i Sandungen og renner gjennom åkerlandskapet på Klokkarstua til Rødbyvannet (Ugstadelva), hvor den går over i Dustadelva og til slutt Sageneelva. Utløpet er rett vest for den gamle Sagene-fabrikken. Sætreelva mellom Ausene og Sætrepollen er den nest lengste, omtrent på lengde med Tofteelva fra Langvann som renner ut ved Tofte-fabrikken. Bjørnstadbekken fra Aklangen, som har sitt utløp i Ekrebukta på Filtvet, er nesten like lang.

Gulldusk ved Ugstadelva

Vasslirekne nord i Rødbyvannet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Størrelsen på vannene og lengden på vassdragene har ikke nødvendigvis stor betydning for planteveksten. Det er først og fremst breddene på grunt vann og den nærmeste fastmarka vi er interesserte i. Av spesiell interesse er deltaet nord i Rødbyvannet, der elva fra Sandungen renner ut. Sandungelvas slyngninger gjennom jordbrukslandskapet avsetter slam (leire, sand, grus), som gir grobunn for noen vannplanter som er sjeldne eller trolig ikke finnes i Hurum forøvrig: vasskryp, evjesoleie, rankpiggknopp, vasslirekne, elvesnelle, vassreverumpe, myrrapp. Av trær er det mye gråor, bjørk, gråselje og istervier.

Hunntre av gråselje

Hanntre av gråselje

 

 

 

 

 

 

 

Bekkeveronika finnes sparsomt ved noen bekkeløp

 

Langstarr ved bekken i Mørketo

De små og meget tallrike skogsbekkene kan vanligvis ikke skilte med spesielt mange arter langs kantene, men her og der finnes for eksempel breiflangre, langstarr, skogstarr, bekkeveronika, skogkarse, bekkekarse. Her må det sies at mange av vassdragene ennå er for dårlig undersøkt. Vi besøker jo helst steder som er noenlunde lett tilgjengelige, og å følge en elv/større bekk gjennom det kuperte og vanskelige terrenget kan by på strabaser. Å gå i kanten av et vann eller tjern hele veien rundt er heller ikke en normal søndagstur. En liten gummibåt å padle med langs breddene er tingen –

Torvmyrull på fattigmyr tidlig om våren

Torvmyrull med hvitt frøskjegg utpå sommeren

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen av myrene i Hurum har høy pH, det vil si at de ikke har et høyt innhold av næringsstoffer/mineraler som de mest krevende planteartene må ha for å etablere seg og trives. Berggrunnen myrene ligger på, er i all hovedsak granitt, som ikke inneholder de mineralene som er grunnlaget for et baserikt jordsmonn. De fleste av myrene i Hurum-skogen er dermed nokså sure, og mange svært sure. Et lite fåtall nærmer seg det botanikerne kaller intermediær myr. På pH-skalaen ligger de mellom fattigmyr og rikmyr. Disse begrepene er et uttrykk for hva som kan finnes av planter. Jeg har foreløpig lite av pH-tall, men har vært med på å måle pH på et par myrer som jeg regner som de beste. Verdiene lå på 5,3-5,4, kanskje opp mot 5,5, men dette er vel å merke usikre verdier. Rikmyrer har en pH på mellom 6,0 og 7,0. Er pH høyere enn 7,0 (det nøytrale punktet mellom syre og base), blir planteveksten igjen redusert. Selv de mest basekrevende artene må gi tapt når verdien er enda høyere.

Bjønneskjegg på fattig myr på Knivsfjellet

De myrene vi kaller nedbørsmyr, er de som ikke har tilsig av vann fra bekker og bekkesig, men må klare seg med regn og snø. Disse myrene er de sureste og mest artsfattige. Typiske arter på torvmosen er hvitlyng, røsslyng, skinntryte, molte, rundsoldogg, torvmyrull, bjønneskjegg og iblant sveltstarr, tranebær, skrubbær og rome. Overganger mot fattige jordvannsmyrer finnes, der for eksempel blåtopp og flaskestarr kan komme inn. Nedbørsmyrene har som regel lite eller ingenting av trær. En og annen forkrøplet furu og bjørk kan vokse der. Mangelen på trær skyldes den minimale næringstilgangen og den tidvise vannmetningen av torvlaget.

Rome

 

Tranebær

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Artsfattig myr med mye rome

 

Flaskestarr i Striglevannsmyra

Skogkarse i Sandspollen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bedre er jordvannsmyrene, som får tilsig av vann som har rent gjennom skogen og ført med seg næringsstoffer. Antallet arter er alltid høyere enn på nedbørsmyrene, og øker med økende tilgang på næring i sigevannet. I tillegg til de nevnte artene på nedbørsmyr kan vi finne smalsoldogg, dikesoldogg, duskmyrull, breimyrull, trådstarr, frynsestarr, dystarr, slåttestarr, tvebostarrbukkeblad, myrhatt, myrfiol, flekkmarihand, smalmarihand, myrkråkefot, melkerot, skogsiv, hvitmyrak, brunmyrak, sivblom. I utkanten av myrene forekommer et fåtall steder blåfjær og tettegras. Kantene av myrtjern kan huse et flertall planter – iblant er det ergerlig at det er umulig å gå langt nok utpå torvmosen! Når innslaget av gras og starr er stort, kan en kalle jordvannsmyrene for grasmyrer. På noen er det endel trær og busker: furu, bjørk, svartor, pors og flere vierarter.

Bukkeblad

 

Pors, hunnblomster

Pors, hannblomster

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Smal soldogg på Bånnløsmyr

 

Skrubbær

Myrfiol

 

Bredmyrull på Oremyr

 

 

Tettegras ved Lille Sandungen

 

Brunmyrak ved Mørkvann

 

 

Sennegras i sumpig strandskog, Sandspollen

Skjoldbærer ved bekken i Kapellkilen

Fuktige grøfter, sumper og fuktig grasmark som ikke er bygd opp av torvmoser, har mange arter vi som regel ikke finner ute på myrene. De fleste er vanlige eller vokser her og der, noen få er sjeldne i Hurum. Vi må nevne takrør (også på myr), strandrør, vassrørkvein, mannasøtgras, gråstarr, seterstarr, stjernestarr, grønnstarr, sennegras, bekkeblom, skogsivaks, ryllsiv, lyssiv, knappsiv, trådsiv, paddesiv, engforglemmegei, dikeforglemmegei, greinmjølke, myrmjølke (ikke vanlig), skjoldbærer, fredløs, mjødurt, veikveronika, myrmaure, maigull, vendelrot, grøftesoleie, krypsoleie, myrtistel, myrkongle, enghumleblom, sløke, småpiggknopp, nøstepiggknopp (sjelden), engsnelle, myrsnelle, bredt dunkjevle.

Bekkeblom

Maigull

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Engforglemmegei

 

I vann og tjern er nok de prydelige hvit nøkkerose og gul nøkkerose de mest iøynefallende, med runde flyteblader og digre blomster som stikker opp over vannspeilet. Flyteblader har også tjernaks, vasshår og andemat, de to siste små og med ørsmå blomster.  Andemat har ikke røtter, men flyter fritt i stille dammer og vannfylte grøfter.

Tjernaks og andemat i en liten dam

Stor blærerot i Verpentjern

En annen vannplante som ikke har røtter, er blærerot. I Verpentjern kan vi finne storblærerot, i Røskestadvannet småblærerot. Her finnes også den morsomme botnegras som stikker opp av vannspeilet med lyseblå blomster på lange stengler. Her og der langs breddene ser vi flotgras, som er en piggknopp. Den vokser i flere vann i Hurum-skogen. Mer uvanlig er slektningen kjempepiggknopp, som vi kan studere på nært hold i et par dammer ved Sætre og på Filtvet. Den er mye mer næringskrevende enn flotgras og kan ikke vokse i dammer som har lavt innhold av fosfor og nitrogen.

Kjempepiggknopp i Nedredammen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen sumpplanter kan gjerne vokse et stykke uti på grunt vann. Noen eksempler blant flere er takrør, strandrør, myrkongle, myrhatt, springfrø.

Myrkongle i vanngrøft ved Jahrsengene

Myrhatt i Mørkvannet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I noen vann og tjern flyter meterlange, tynne stengler med lange, smale blader. Det er vannformen av krypsiv, som sjelden har blomster. I Hurum er den mer vanlig enn landformen, som jeg bare har sett ved et par vann og sumper lengst nord i bygda.

Krypsiv i Lille Stikkvann

 

En imponerende sumpplante er sjøsivaks, som har en dusk av brune blomster nesten i toppen av strå som kan bli mer enn to meter høye. Den vokser ved et par små dammer (Knivsvik og Sætre). Den litt mindre slektningen pollsivaks har jeg bare sett i sjøkanten og ved en liten vannpytt på Verket.

Sjøsivaks ved Postmyr

Pollsivaks på Verket