Jovisst er det mange strandknauser, koller og nakne bergpartier i Hurum, men skog er det mest av likevel. Variert og mangfoldig er den også, med skiftninger mellom mørk granskog, glissen furuskog, bjørkelunder, ospeholt, orekratt, hassellier og edellauvskog.

Furuskog ved Filtvet

Skogen utgjør nesten tre fjerdedeler av kommunens areal. På 16 prosent er det berg, strender, myrer og vann. Åker, eng og beitemark utgjør omtrent 10 prosent. Av det som kalles produktiv skog (omtrent 100 000 dekar) er granskog mest utbredt, med ca. 80 prosent av arealet. Furuskog utgjør 13 prosent og lauvskog 7 prosent. Dette er omtrentlige tall fordi de er av litt eldre dato, men de bør gi et noenlunde pålitelig bilde av fordelingen. Vi må ha i minnet at ikke lite av skogen er blandingsskog, det vil si at vi ofte finner trær og små holt av andre treslag inniblant det dominerende treslaget.

Om vi ser bort fra alle vierartene (Salix sp.) som vokser lenger nord og høyere opp mot fjellet, og noen arter i asalslekten (Sorbus sp.), har Hurum de aller fleste av treslagene vi kan finne i Norge. Gran, furu, einer, barlind og innplantet og iblant forvillet edelgran og lerk er nåletrærne. Enkelte andre fremmede gran- og edelgranarter kan vi også støte på i skog. Da er de plantet som juletrær eller pyntetrær som senere har forvillet seg, eller de har vært ment som mulige tømmertrær.

Stor barlind i Barlinddalen

Av de viltvoksende bartrærne er barlind minst utbredt. Mest av den er det i sørvestlia av Haraldsfjellet. Ellers finnes den spredt i sørbygda og enkelte steder lenger innpå Hurum-skogen. De største trærne er trolig et par meget gamle individer som står i skogen litt sørvest for Sæterputten.

Lauvtrærne er osp, selje, gråselje, hengebjørk, dunbjørk, gråor, svartor, hassel, bøk, sommereik, vintereik, alm, ask, spisslønn, platanlønn, lind, hegg, rogn og fuglekirsebær. Lauvtrearter med normalt mindre størrelse er istervier, svartvier, lappvier, ørevier, rognasal, norsk asal, bergasal, fagerrogn, trollhegg, geitved, hagtorn og villapal. Noen mer busklignende vekster kan vi også regne som trær, avhengig av hvordan vi definerer «tre» og «busk», for eksempel leddved, slåpetorn, korsved, tysbast, rødhyll, svarthyll, pors, liguster, dvergbjørk.

Det finnes ingen tall for fordelingen av lauvtreartene i kommunen. De minst vanlige er nok norsk asal, bergasal, fagerrogn og rognasal, som vi bare kan støte på lengst i sør nær Oslofjorden. Villapal er også uvanlig. Den er problematisk å bestemme sikkert, for den krysser seg iblant med dyrkede eplesorter. Disse krysningene kan være vanskelige å skille fra villapalen. Geitved vokser også bare i sør og på holmene, men er mer tallrik. Det gjelder også hagtorn.

Mest har vi av bjørkeartene, osp, or og selje. Eik er også vanlig, men mer spredt i landskapet. Her og der i skogen vokser rogn og trollhegg.

Den største sammenhengende lauvskogen finnes i Holtnesdalen. Her er jordsmonnet næringsrikt, og her finnes alle de store lauvtreslagene bortsett fra bøk samlet på ett brett. De mest varmekjære artene er godt representert: alm, ask, lind, spisslønn, sommereik, hassel og svartor. Derfor er det å regne som edellauvskog. Denne skogtypen finnes også i noen mindre områder, for eksempel sørvest for Storsand, ved Husebykollen og ved Kjos sør for Trondstad.

 

Edellauvskog i Holtnesdalen

 

Svartor vokser også utenfor edellauvskog. Her i en sump i Lillevik

Bøk på Storsand

 

 

 

 

 

 

 

Bøk vokser såvidt vi vet ikke vilt i Hurum. Imidlertid ble den innplantet på et tidlig tidspunkt på Søndre Storsand (slutten av 1700-tallet). Her har den spredd seg fra alleen der den opprinnelig stod, slik at det finnes bøk i forskjellige størrelser og aldre i skogen ovenfor. Med tid og stunder kan det bli mer bøkeskog her, og kanskje vil bøken også spre seg til andre steder.

Hvitveistepper i Holtnesdalen i mai

Som sagt, lauvskogen i Holtnesdalen peker seg ut. Når vi flytter blikket fra trekronene til bakken, ser vi at den har mye å by på. Nærmest berømt er jo hvitveisblomstringen om våren før lauvbladene begynner å skygge for mye – hvit i hvitt i store, sammenhengende tepper. Innimellom hvitveis finner vi her og der andre tidlige planter: vårkål, lerkespore, gullstjerne, maigull, skjellrot. Blåveis finnes også, og likedan marianøkleblom, men helt lokalt og sparsomt. På forsommeren kommer også storkonvall, maiblom, myske, moskusurt, tannrot, skogstjerneblom, vårerteknapp, trollbær, nyresoleie, bekkeblom, firblad, hengeaks, skogfiol og krattfiol.

Blåveis på Tillaløkka i april

 

Vårerteknapp blomstrer i mai

I bunnen av dalen og nær bekken (tidligere en isdam, tappet ut på 1920-tallet) kommer det opp flere interessante planter utover sommeren: sumphaukeskjegg, springfrø, skogsvinerot, bekkekarse, skogkarse, mellomtrollurt, storrapp, slakkstarr, skogstarr, storklokke, og mengder av bregnen strutsevinge. Dalen er et ravinelandskap, og i tørrere partier oppe i sidene på de bratte jordryggene og på toppen av dem vokser mengder av skjeftesnelle (skavgras). Noen steder møter vi også de elegante grasartene skogsvingel, som vokser i store tuer, og myskegras. På ett enkelt sted på toppen av en rygg finnes en liten, årviss bestand av saprofytten lodden vaniljerot. Den kan vi møte på her og der ellers i Hurumskogen, men da nesten alltid på nokså basefattig mark i barskog.

Skogsvinerot vokser i fuktig skog på god jord

Mellomtrollurt er bare funnet i Holtnesdalen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I edellauvskogene sør for Storsand og ved Husebykollen vokser noen andre mindre vanlige planter som ikke finnes i Holtnesdalen. Områdene ved Husebykollen kan skilte med sanikel, svarterteknapp, junkerbregne, lundgrønnaks, trollurt og lundkarse. Ved Storsand vokser ramsløk, som ellers bare er funnet ved Rørvik og innenfor Sandspollen.

Ramsløk sammen med skogstjerneblom, ormetelg, hengevinge og engsnelle

 

Barskogene er av forskjellig slag nå det gjelder plantemangfold. Rikest er det i den baserike furuskogen (kalkfuruskogen) og blandingsskogen i sør, særlig på Solfjell og sør og øst for Haraldsfjellet. Det er her vi finner planter som flueblom, bergperikum, hartmansstarr, hårstarr, furuvintergrønn, bittergrønn, glatt vaniljerot, krattalant, stjernetistel. I de mer basefattige granskogene på granittgrunn lenger nord og litt høyere er det mer sparsomt med godbiter. Den lille bregnen bjørnekam vokser noen steder, likedan orkideene breiflangre, knerot, stortveblad og småtveblad. Når vi holder planter ved vann og på myr utenom (mer om dem på andre sider), kan vi nevne de store skogsgrasene snerprørkvein og skogrørkvein i tillegg til de før nevnte myskegras og skogsvingel, og den store konvallen kranskonvall. Tysbast finnes også, men bare et par-tre steder. Den har sitt hovedområde på kambrosiluren i sør.

Snerprørkvein

Tysbast

 

 

 

Artsrik granskog iblandet lauvtrær ved Filtvet

 

En barskogsart som fortjener ekstra oppmerksomhet, er den lille, krypende dvergbusken linnea med klokkelignende, blekrøde  blomster. Den vokser hist og her i skogen og sjelden i store populasjoner. Vakker som den er og fremmedartet som den virker, ville det ikke gjort noe om den var vanligere. Det var selveste Carl von Linnés favorittblomst, og navnet sitt har den etter den store, svenske botaniker.

Linnea vokser helst i barskog

 

Sjeldnere enn sjeldnest i Hurum-skogen er den rare krysningen mellom kranskonvall og storkonvall. Den vokser på noen få kvadratmeter i Tofteskogen og ble først funnet der på slutten av 1980-tallet. Den har også et par forekomster på Jeløya og på Eiker, men ellers er den knapt nok beskrevet i litteraturen i det hele tatt, heller ikke i andre land. Virkelig en raritet!

Hybriden kranskonvall x storkonvall i Tofteskogen

 

I tett, mørk barskog er det så lite lys at få planter kan leve. I glissen eller åpen skog, skogkanter og lysninger kommer straks flere mer eller mindre vanlige arter til, for eksempel: blåbær, skinntryte, tyttebær, krekling, engmarimjelle, skogmarimjelle, skogstorkenebb, gjøkesyre, lyngøyentrøst, skogstjerne, nikkevintergrønn, perlevintergrønn, hvitmaure, maurarve, skogsalat, gullris, hvitbladtistel, skogsveve, beitesveve, tepperot, markjordbær, lusegras, stri kråkefot, mjuk kråkefot, einstape, ormetelg, broddtelg, hengevinge, fugletelg, skogburkne, sølvbunke, engkvein, lundrapp,  engfrytle, hårfrytle, fingerstarr, bleikstarr, bråtestarr, slåttestarr, skogkløver, tveskjeggveronika, legeveronika.

Færre voksesteder har planter som klokkevintergrønn, legevintergrønn, sumpmaure, bakkemaure, rustjerneblom og blåknapp.

Hvitbladtistel vokser i åpen skog

Kjerteløyentrøst vokser på lysninger og ved stier i skogen

 

 

 

 

 

 

 

 

Tveskjeggveronika i skogkant

Gjøkesyre vokser både i lauvskog og barskog

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klokkevintergrønn finnes spredt i skogen

 

 

 

 

 

 

 

Blåknapp vokser på åpen, fuktig skogsmark

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tepperot

 

Mjuk kråkefot

Vaniljerot. Foto: AJ

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skogfiol

Skogstjerne

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvitmaure

 

 

Slåttestarr i blomst

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter en flatehogst i barskog blir nitrogen og andre næringsstoffer frigjort i kvister og bar og annet hogstavfall. Flere planter drar nytte av det og kan etablere seg på stedet og vokse der inntil ny skog skyter opp og overtar igjen. Derfor kan vi finne planter på sånne åpne felter som normalt ikke hører hjemme i vedkommende skogtype. Bjørk, bringebær og geitrams kommer tidlig inn. Noen eksempler på mindre urter er blåkoll, kvassdå, jonsokkoll, rød jonsokblom, veitistel, krattmjølke.

 

Jonsokkoll

 

Veitistel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På de skrinne, tørre granittkollene med spredte furutrær er mangfoldet av planter på det laveste. Vi kan finne noe lavvokst bjørk, osp eller einer, og røsslyng, tyttebær og smyle. Der det er jord nok, vokser kanskje småsmelle og en og annen gullris.

Smyle er vanlig i åpen skogsmark i hele bygda

 

Trærne våre har blomster som er verdt å se nærmere på. Når hegg, fuglekirsebær og spisslønn blomstrer på forsommeren, er det synlig lang vei i landskapet. Før den tiden har hannraklene av hassel, selje, gråor og svartor gjort mye av seg før og under lauvspretten.

Hannrakler av hassel i mars

Hunnblomstene må vi tett innpå for å se. De er noe for seg selv

 

 

 

Hannrakler av selje (gåsunger) i mars

 

 

Spisslønn i slutten av april

 

Men ikke alle ville trær har blomster som vi lett legger merke til. Hos noen arter er de små og uten sterke farver, og hos andre henger de gjerne høyt over bakken.

 

Almeblomster i begynnende lauvsprett i april

 

Sommereik i april

Ask 20. april

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Osperakler på naken kvist i april

 

Lind skiller seg ut blant de store lauvtrærne ved at den blomstrer lenger utpå sommeren, og blomstringen er lett å legge merke til.

Blomster på lind 1. juli

 

Furu og gran blomstrer ikke hvert år fordi sommertemperaturen året før er avgjørende.

Hannblomster på furu ytterst på en kvist

Hannblomster på gran sitter tett i tett på kvistene. Foto: W.C./PRA