Mange av plantene vi finner i åkrer og hager og på gårdstun og langs veier i kulturlandskapet, er det vi kaller ugras. Av betegnelsen forstår vi at det er uønskede planter, det vil si planter som ikke er tilsiktet på dyrket mark. Der skulle det bare være mat- og nyttevekster. Mye senere ble også importerte prydvekster i hager og parker viktige, og det fikk også følger for floraen.

Skvallerkål – et slemt ugras i hagen

Mange planter som nå først og fremst hører hjemme i kulturlandskapet, er arter som har blitt innført ved menneskets hjelp – frivillig eller ufrivillig – i løpet av de siste par tusen år.

Men ikke alle. Forskerne regner en rekke nåværende «ugrasarter» som hjemlige, det vil si arter som innvandret til landet og etablerte seg i åpne områder i landskapet (før skogen kom og utenfor skogen) i årtusenene etter siste istid (fra ca. 13 000 år f.Kr. og framover). Den tidlige innvandringshistorien lar seg avdekke ved hjelp av analyser av pollen og funn av frø og andre plantedeler i avleiringer i vann, i torvlag og i leirejord. Med C14-metoden kan en datere forekomster av disse plantene i de forskjellige klimaperiodene fram til menneskene begynner å bli bofaste og dyrke jorda i yngre steinalder (3000-2500 år f.Kr.).

Skogsivaks var blant de første

Blant de tidligste innvandrerne etter at isen trakk seg tilbake og før trær begynte å etablere seg, er skogsivaks, småsyre, stornesle, vassarve og bringebær. Med et gradvis mildere klima kom bl.a. burot, løvetann, gåsemure, smalkjempe, meldestokk og tungras. I det enda varmere klimaet i yngre steinalder dukket bl.a. groblad, klengemaure, kvassdå og veitistel opp.

Groblad kom tidlig til landet

Smalkjempe

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fra denne tiden med det tidlige åkerbruket og i århundrene framover stammer også de første ugrasplantene som blir innført som medløpere til kulturvekstene. Vi får for eksempel gjetertaske, haremat, jordrøyk, linbendel, tranehalsfloghavre og åkerkål, og fra bronsealderen og framover gjennom middelalderen mot vår tid krusetistel, krumhals, tunbalderbrå, grønn busthirse og mange flere.

Tunbalderbrå

 

 

 

Det er ikke alltid mulig å fastslå sikkert om en ugrasplante er opprinnelig hjemlig eller innført ved menneskelig aktivitet på et eller annet tidspunkt. Det er vel ikke så viktig heller. Men sikkert er det at mange hjemlige planter vi kaller ugras i dag, har fått tilskudd og forsterket fotfeste i Norge ved innførsel fra utlandet på senere tidspunkter.

Fra og med vikingenes reisevirksomhet økte tilførselen av planter til landet, og etter vikingtiden får vi århundrene med klostertid og munkenes interesse for hagebruk med krydderurter, medisinplanter og matplanter som de tok med fra utlandet. Etter middelalderen og fram til våre dager er det flere omfattende virksomheter som har økt antall plantearter kraftig:

møllenes import av grasfrø og andre nytteplanter
seilskutetiden og dumpingen av ballastjord og -grus på norsk jord
anlegg av hager og parker, ofte med utenlandske arter
import av tømmer og skogsflis
blomstergartnerienes import
generelt mer transport over landegrenser

Åkerdylle vokser ved åkrer, veikanter og strender

 

Mange av ugrasplantene i Norge er svært vanlige, og mange av dem finnes selvsagt i Hurum. Det fører for langt å nevne alle (se «Artsliste»), men her er en del utenom de allerede omtalte: skvallerkål, rødtvetann, guldå, hønsegras, vinterkarse, åkergull, pengeurt, åkertistel, åkersvineblom, klistersvineblom, balderbrå, haredylle, åkerdylle, stivdylle, åkersnelle, høymole, åkergråurt, skoggråurt, småstorkenebb, oksetunge, vindelslirekne, krattmjølke, engsoleie, krypsoleie, åkermynte, glattveronika, kratthumleblom, åkervortemelk.

Åkervortemelk

Rødtvetann

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stornesle (brennesle)

 

En sjelden gang finner vi snylteren neslesnyltetråd på stornesle

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Guldå vokser her og der i åkrer

Oksetunge i åkrer og veikanter

Åkersvinerot liker seg i åkrer, men kan også vokse andre steder i kulturlandskapet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mer sporadiske i åkrer, hager og beiter i Hurum ser karve, åkerreddik, åkervindel, åkerveronika, ugrasklokke, tårnurt, engsmelle, hvit jonsokblom og smånesle ut til å være. Sjelden og kanskje forsvunnet er harerug.

Åkervindel var trolig vanligere før. Her ved Åsheim

 

Engsmelle vokser hist og her

Gamle, velkjente fôrplanter er hvitkløver, rødkløver, alsikekløver og grasarten timotei. Andre grasarter som finnes nesten overalt i kulturlandskapet er engrapp, tunrapp, engsvingel, engkvein, kveke, hundegras, gulaks. Bladfaks er en nyere innvandrer, men øyensynlig i spredning. To gras med bare et par finnesteder er marigras og englodnegras.

Engrapp

Hundegras

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bladfaks ved Folkestad

 

Ugrasfloraen er i forandring. Noen ugras har blitt mer sjeldne, andre mer vanlige. Eksempler på det første er åkersennep og hvit gåseblom, på det siste knappsiv og åkerstemorsblom.

Mer knappsiv på fuktige beiter og åkrer

 

Langt fra alle planter i kulturlandskapet er uønsket eller bare noe vi overser.

Blåklokke har minket i kulturlandskapet

 

Prestekrave holder bedre stand enn blåklokke i det moderne kulturlandskapet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tenk på prestekrave, marianøkleblom, blåklokke, liljekonvall, tveskjeggveronika, tiriltunge, knollerteknapp, gulflatbelg, gjerdevikke, fuglevikke, firkantperikum, hvitmaure, stormaure, rød jonsokblom, grasstjerneblom, gullstjerne og lerkespore. Det er planter vi vil se!

Firkantperikum

Fuglevikke følger oss i kulturlandskapet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Marianøklebånd på Rødsteigen

 

To trær setter hvite farveklatter i skog- og åkerkantene i mai måned. Det er hegg og fuglekirsebær.

Når heggen blomstrer, er det forsommer

Fuglekirsebær vokser litt mer spredt enn hegg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veikanter er ikke å forakte når vi er ute og kikker etter planter. Her kan vi finne både det ene og det andre, alt fra det tarveligste ugras til skogsplanter som har søkt seg ut av skogen og funnet et fristed med mere lys. De gamle landeveiene med stabbesteiner og frodig blomstring er det ikke stort av i Hurum lenger, men stedvis byr veikanten på overraskelser. Vi ønsker jo velkommen til gul gåseblom, sikori, kvastsveve, svartknoppurt, ormehode, engstorkenebb, tofrøvikke og rundbelg!

Svartknoppurt i veikant ved Jahrsengene

Sikori ved fylkesveien på Storsand

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessante nye innslag ved fylkesveien gjennom Filtvet er åkervikke, taggsalat, hagesvevehvit jonsokblom og byreseda. Flere steder ved veien mellom Holmsbu og Klokkarstua har nattlys dukket opp i senere år, likedan pastinakk og sibirbjørnekjeks. Ved Sagene ser silkebygg ut til å være årviss, og ved Sætre mellomvalurt.

Nattlys er en veikantplante og ennå lite utbredt i kommunen

Silkebygg ved Kontortoppen på Sagene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På nye veiskjæringer kan det bli en kolossal blomstring etter kort tid. Ved Steinbrekkabakken kom veitiriltunge i stort antall for noen år siden, og ved Steinknuseren et gult hav av åkergull. Iøynefallende noen steder er store mengder av den kjempestore hvit steinkløver. Ved Holtebrekk finnes også noe legesteinkløver.

Åkergull ved Steinknuseren på høstparten 2015

 

Hvit steinkløver og legesteinkløver ved Holtebrekk

Veikantfloraen og floraen på det som kalles skrotemark eller ruderater (parkeringsplasser, anleggsområder, industritomter, havner,  etc.) går delvis over i hverandre. Skrotemark i Hurum er på sitt mest interessante ved Sagene og Tofte, sikkert på grunn av tømmerimporten. De plantene som iallfall delvis stammer fra flishaugene på fabrikkområdene og muligens har etablert seg varig i landskapet utenfor, er flere: stormure, russemure, pepperrot, russekål, lundstjerneblom, askerstorkenebb, småtorskemunn, kardeborre.

Stormure på Tofte

Lundstjerneblom ved Filtvet

 

 

 

 

 

 

 

 

Kardeborre nord for Tofte

Et vanlig syn på skrotemark generelt er for eksempel sneglebelg, burot, ugrasløvetann, groblad, tunsmåarve, hvitdodre, kanadagullris, hestehamp og flere kløverarter.

Kanadisk gullris får lett overtaket der den slår til

Innførte plantearter oppfører seg forskjellig når de har etablert seg i et fremmed land. Noen arter blir så aggressive og dominerende at de kan overta et miljø på bekostning av andre og ofte hjemlige arter. Vi kaller dem pestarter. Skrekkeksempler er hagelupin, parkslirekne, rynkerose, kjempespringfrø og rødhyll. Rynkerose har etablert seg på nær sagt alle strender, og om den ikke blir fjernet, vil den bare bre seg utover. Særlig ille er det på Ertsvika. Ved Sjøbustranda har Fylkesmannens miljøvernavdeling brukt plantegift for å bli kvitt den og parkslirekne, som i mange år har bredt seg ved bekken og veien mot Korrvik.

Parkslirekne tetter igjen arealet der den får stå i fred

 

Kjempespringfrø

 

Busken rødhyll slå seg til i åpen skog og på hogstflater og har blitt mye vanligere i de senere årene. Den har svake stammer og er lett å kutte ned, men kommer igjen fra rota. På sine steder kan den bli et problem for skogbruket.

Rødhyll i åpen skog

 

Endel innførte hage- og prydvekster har blitt forbudte i Norge, i alt 28 arter. Siden 2016 er det ikke tillatt å importere, omsette og plante for eksempel rynkerose, lupin, parkslirekne, kjempebjørnekjeks og filtarve. Fra 2021 blir høstberberis, gullregn, balsampoppel og flere mispelarter forbudte. Se fullstendig liste:  Forbudte planter

Ikke alle planter som er innført i nyere tid blir dominerende pestarter selv om de er spredningsvillige. Korsblomsten vårpengeurt har vokst på norsk jord i mer enn 150 år og finnes nå i de fleste fylker. Selv om den kan vokse nær sagt hvor som helst, fra gårdstun til skog, ser den ikke ut til å utkonkurrere hjemlige arter.

Vårpengeurt på plen og i skog

 

Hvor mange av de 2880 planteartene registrert i Norge er hjemlige, det vil si innkommet uten menneskelig hjelp? Reidar Elven diskuterer spørsmålet i innledningen i «Norsk flora» 2005. Det lar seg ikke besvare eksakt, men antallet er i hvert fall mindre enn 1400. Andelen innførte arter er altså høyere enn 50 prosent.