Vi må si litt om hvordan halvøya Hurum er plassert og ser ut. «Fjorder to så trofast favner Hurumlandet, bygda vår», heter det i Hurum-sangen. Det er ingen dårlig beskrivelse. Kommunen utgjør den sørligste delen av halvøya mellom Drammensfjorden i vest og Oslofjorden i øst. Lenger nord går halvøya over i Røyken og deretter Asker i øst og den sørligste snippen av Lier i vest.

Kommunens areal dekker 162,3 kvadratkilometer. Da er holmene sør for fastlandet inkludert, det vil si Mølen lengst i sør, Ramvikholmen, Vealøs og Tofteholmen. Av de øvrige mindre holmene må vi ta med Saltskjær sør for Svelvikstrømmen og Storskjær utenfor Storsand. For øvrig finnes et par små holmer innved Verpen, Rognholmen og Furuholmen.

Klikk på kart fra Hurum kommune:

Kart Hurum

Omrisset av halvøya sett i fugleperspektiv er ganske nett. Smalest tversover mellom øst og vest er det mellom Sætre og Rørvik, bredest mellom Filtvet og Flatfjell nedenfor Åsskogen. Med litt fantasi kan vi si at profilen er en kort fot. Avrundingen ved hælen begynner ved Filtvet i øst, og de butte tærne stikker ut i vest ved Rødtangen.

Knivsfjellet sett fra Knivsvikdalen

«Hurum er et af fjeldhammere opfyldt skoglandskap», står det i en topografisk beskrivelse fra 1895. Enhver som har gått Hurum på kryss og tvers, vil bekrefte at landskapet er kupert. Det veksler mellom strender, flate daler, lier, koller, knauser, kløfter og høyere bergpartier. Det hever seg til 360 m o.h. ved Stikkvannskollen i det indre av bygda, og vel tyve topper til når over 300 meter, for eksempel Knivsfjellet i vest og Nilskollen, Gleinåsen, Vardeåsen og Aklangfoten  i den østlige delen.

Utsyn mot den sørvestre delen av bygda fra Knivsfjellet. Aas gård og Holmsbu midt i bildet

De fleste av høydedragene løper i sørlig og sørøstlig retning, men er ikke jevne. Her og der rager en bergknoll eller hammer til værs, og ikke sjelden ser de nokså utilgjengelige ut. Men fra en eller annen side er det alltid mulig å nå til topps for en ivrig vandrer. Landskapet kan ikke kalles ikke dramatisk, men vestsiden av Rørvikfjellet, Dramstadfjellet og særlig Knivsfjellet ser med sine loddrette stup nokså imponerende ut fra havnivå. Også vestsiden og østsiden av Haraldsfjellet er stedvis stupbratte. Høydene på østsiden mellom Filtvet og Storsand senker seg jevnere ned mot strendene ved Oslofjorden.

At landskapet generelt stiger fort i høyden fra fjordnivå, er illustrert ved at over tre fjerdedeler av kommunens areal ligger mellom 150 og 300 m o.h.

Utsyn fra Trevardeåsen mot fjorden.

Utsyn fra Trevardeåsen mot fjorden i sør. Mølen er nærmeste holme.

 

 

 

 

 

 

 

Mellom høydedragene går dalfører av varierende bredde. Videst er jordbrukslandskapet mellom innsjøen Sandungen og Rødbyvannet. En annen nokså slett og bred dal dal er området fra Knivsvikbukta til Schjøttelvik. Det har Åsskogen-Holmsåsen-Kølåsen-Røedsåsen i vest og deler seg ved Myhrene der nordenden av Haraldsfjellet stiger bratt til værs. På vestsiden fortsetter dalen sørover mot Schjøttelvik , på østsiden mot Knatvold og  Ertsvika. Mellom disse buktene stiger karakteristisk nok en lavere bergrygg i været. Den skråner nokså bratt på vestsiden mot Knatvoldstranda og er stupbratt innerst på østsiden mot Ertsvikbukta.

Nordenden av Haraldsfjellet sett fra Storengene

Trange gjel og kløfter er det mange av bygda over, de fleste små. Dustadelva og Sageneelvas løp sørover mot fjorden har lengre trange partier, likedan Sætrebekkens fall mellom Mørkvannet og Sætre.

Kløfter og skar er det mange av i bygda

Et markant trekk i landskapet er sandmorenen som går fra Svelviksundet tvers over bygda til sandtaket på Storsand. De høye formasjonene ved Verket stikker seg ut i landskapet. Innenfor Verket og videre østover blir den usynlig før den dukker opp igjen som et stort sandtak sør for Færgestad. Innsjøen Sandungen er demmet opp i sør av denne morenen.

Sandtaket vestover mot Svelvikstrømmen

Variasjon i landskapsformasjonen over ganske korte avstander er typisk for det meste av Hurumlandet. Vi kan stå midt i en jordbæråker på flate jordet og ti minutter senere klatre i en bratt li med kurs mot et nærliggende høydepunkt.

Siden Hurum ikke på noe sted stiger høyere enn 360 meter over havet, må vi lete forgjeves etter vekster som hører fjellet til. Vi finner ingen fjellmarinøkkel, gullrublom, issoleie eller reinrose. Likevel vokser det et fåtall planter her som hører til og er vanlige lenger nord og i høyereliggende områder på Østlandet, for eksempel tyrihjelm, turt, seterstarr og fjellrapp.

På de høyeste åsene og knausene med lite jord er vegetasjonen for det meste sparsom og fattig på arter. Typiske er de tørre, skrinne granittkollene med furu, røsslyng, tyttebær og grasarten smyle.

Nær toppen av Vardåsen er det røsslyng og furu som dominerer.

Nær toppen av Vardåsen er det røsslyng og furu som dominerer.

Om toppene ikke gir det største botaniske utbyttet, kan vi flere steder glede oss over utsikten. Fra beitemarka på Bjørnåsen 304 m o.h. ser vi langt nordover Oslofjorden mot Askerlandet og Oslomarka.

Utsyn nordover fra toppen av Bjørnåsen