Kulturlandskapet gror sakte igjen av trær, busker og trivielle gras og ugras når det ikke blir brukt av folk og husdyr. På de stedene det skjer, innebærer det at vi mister biologisk mangfold. Planter og andre organismer vi er interessert i å bevare på stedet, taper konkurransen mellom artene og må vike plassen for arter som er mer hardføre og overmektige og som regel vanligere. Når et areal går ut av bruk og ikke lenger blir påvirket av menneskers og dyrs virksomhet, blir det også forringet på andre måter: det blir estetisk kjedelig, for ikke å si utiltalende, og det blir mer utilgjengelig.

Hagelupin, hundekjeks, stornesle, hundegras og litt engsoleie, stormaure og rød jonsokblom på tidligere beitemark.

Hva er de som skjer når store og sterke arter begynner å bre seg på et areal der de før ble holdt unna eller nede av folk og husdyr? Jo, det er selve biotopen som forandrer seg. Trær og busker stenger for sollys og skaper mer skygge og fuktighet, røtter brer seg i jorda, tuer og matter av vanlige gras andre konkurransesterke planter blir større og tettere, og næringsinnholdet i jordsmonnet forandrer seg slik at det begunstiger nitrofile planter. Prosessen er selvforsterkende: plantene som invaderer stedet danner mer nitrogenforbindelser, trives bedre og bedre og får overtaket. Trær etablerer seg der det før var eng eller beitemark, vokser opp og blir større og tettere og skygger på sikt ut den tidligere undervegetasjonen. Økosystemet forandrer seg.

Ballblom ble kvalt av granskog

Samme skjebne fikk solblom. Foto: WC/H. Hillwaert

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjengroing skjer både på innmark og i utmark. Her tar jeg først to eksempler på planter som har forsvunnet fordi skog overtok biotopen: ballblom og solblom. Ballblom vokste på en fuktig liten eng mellom en kornåker og en skogkant i mange år. Skogen hadde tidligere vært utmarksbeite for kuer, og trær ble tatt ut til tømmer og ved. Så opphørte virksomheten, og skogkanten begynte å krype over enga og nærmere åkeren. Jeg husker enga fra midten av 1960-tallet da det ennå var en god del ballblom der, og tjue år senere da jeg besøkte stedet, var ballblommen borte og skogen nådd fram til åkerkanten. Et lignende kvelning fant sted da solblommen gikk dukken. Den vokste på en glenne i skogen, også beite i sin tid, omgitt av gran og bjørk som ble større og større og skapte mer og mer skygge. Det kunne ikke gå bra; etter noen år var lysningen snørt igjen av skog og solblommen med følgesurter forsvunnet. Det var nok også Hurums siste solblom. Ballblom har ennå et voksested eller to et annet sted i bygda.

I Hurum er gjengroingen skremmende merkbar mange steder, og særlig nær fjorden i sør. De fleste steder har den ikke kommet så langt, men når den først er godt i gang, går det fortere og fortere. Det er grunn til å rope et varsku. I naturreservatene Haraldsfjellet og Solfjellåsene og på holmene Mølen, Ramvikholmen og Tofteholmen er bildet stedvis alarmerende: tørrberg og åpne partier begynner å lukke seg av trær og buskas og noen steder av gras og halvgras. Små urter får dårligere kår og kommer i faresonen.

En krypende mispel i småskogen under Solfjell

Høyvokst mispel i lauvskogen på Mølen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Under «Åker og eng» har jeg regnet opp noen innførte arter som brer seg som ukrutt: hagelupin, parkslirekne, rynkerose, kjempespringfrø og rødhyll. De blir altfor påtrengende arter i landskapet. For skogen og bergene i sørbygda og på holmene er også de mange innførte artene av mispel en trussel. Mispler har i mange år blitt plantet som prydbusker ved hus og hytter, og resultatet er spredning i naturen. Kommer du over en eller flere på skogsturen, så kutt dem ned eller rykk dem opp!

Det har blitt vanligere å drive kantslått etter fylkesveiene i bygda. Det er bra for trafikken og flesteparten av de veifarende, men slåttefolket meier ned over en lav sko og tar ikke hensyn til at det er forskjell på steder. Veikantflora med fine blomster som bare er til pryd og ikke til sjenanse for biltrafikken, burde få stå i fred. Det har liten mening å kutte toppen av blåklokker, prestekraver og knoppurter.

 

Einerbusker tett i tett sørvest i Haraldsfjellet

Å holde landskapet åpent på et nivå der de plantene vi kjenner fra sine gamle voksesteder, fortsatt kan trives, er  egentlig en evighetsjobb. Det krever penger og folk til å drive skjøtsel: hogst av trær og busker, noen steder slått og kanskje beitedyr, fjerning av avfall. Det nytter ikke med et skippertak på enkelte arealer hvert tiende år; behovet er for omfattende og gjengroingen går for fort. I reservatene er det Fylkesmannens miljøvernavdeling som har ansvaret, men de har ingen pengesekk til formålet. Det står om bevilgninger. I edellauvskogen i Holtnesdalen har de ført kamp mot den invaderende grana i årevis og med hell. På noen strender har rynkerose og parkslirekne blitt kjemisk bekjempet. Men midler til å ta fatt på skjøtsel i større stil andre steder har manglet.

Kratt av rynkerose i Sandbukta

Penger eller ikke penger – det er urealistisk å tro at man kan redde alt som burde reddes. Men det går an å tenke seg en innsats på utvalgte lokaliteter og mindre områder som man mener er spesielt viktige. På Eiker har Buskerud Botaniske Forening holdt ryddedugnader på flere myrer og andre verdifulle plantelokaliteter i flere år. Det skjer etter avtale med grunneierne og innebærer frivillig arbeid. Lønn for strevet er ikke penger, men gleden ved å se at det nytter. Når det blir tydelig at plantene og variasjonen man vil bevare, tar seg opp igjen, er det den beste belønningen man kan få.

En ønskeliste for Hurum kan grovt sett se slik ut: skjøtsel av noen mindre partier av Solfjellåsen og Korrvik, alvarene mellom Korrvik og Lillevik, Mølleberget, krattskogen ved Salpestø-Haraldstangen, et parti sørvest i Haraldsfjellet, partier av holmene, den innerste myra i Avgrunnsdalen.

Litt nærmere om stedene:

  • Solfjellåsen. Det sørvestvendte berget ut mot stupet. Trær og buskas brer seg. Om tjue år er det ikke lysåpent berg mer.
  • Korrvik. Krattskogen sør for kyststien og et skogparti nord for den: Område for hvit skogfrue, skogen har blitt for tett og mørk. Et sumpig område nær stranda i vest: For mange trær og altfor mange tuer av graset blåtopp og halvgraset gulstarr. Gammel lokalitet for dvergjamne. Strandenga rett nord: Fullstendig gjengrodd av skog og gras. Tidligere lokalitet for hårstarr og smalsøte, den gang det var en fuktig eng.
  • Alvarene. Høy verneverdi med rik flora! Det tørre, flate hornfelsberget blir skygget av furu, einer, ask m.fl. Trusler er også ugraset grønn busthirse og forvillet grasløk.
  • Mølleberget og Møllestranda. Altfor mye furu og lauvtrær får vokse opp. Utskygging av lyskrevende planter på berget. På strandenga er det tett skog og lite annet som kan vokse. Her haster det!
  • Salpestø-Haraldstangen. Småskogen nær strandbergene tetner til. Ligger utenfor reservat.
  • Haraldsfjellet. Einer brer seg for mye. Tynne ut større andre trær.
  • Delsvikodden. Reservat. Skremmende oppslag av furu, ask og andre trær som skygger ut urter. Noe må gjøres fort.
  • Mølen, Ramvikholmen, Tofteholmen. Generelt vokser lysåpne steder til med trær og busker. Være spesielt oppmerksom på betingelsene for lodnefiol. På Mølen i nordvest har det leie ugraset skvallerkål bredt seg tett i tett over et areal, med ødeleggende virkning for andre planter. Å bli kvitt den er bortimot umulig, men den kan desimeres.
  • Øvre Avgrunnsdalsmyr. Liten myr, ikke spesielt rik flora. Men lokalitet for smalmarihand, flekkmarihand og muligens myggblom. På myra er det tuer av blåtopp og mengder av flaskestarr som truer mest. For mye trær i kanten av myra i sør som skygger mer og mer. Her går det galt på litt sikt.

 

Alvaret ved Lillevik står i fare

Grasløk er en nykomling på alvaret og begynner å bre seg for mye

Trær kaster skygge på Mølleberget

Orkidémyra i Avgrunnsdalen gror igjen av blåtopp, flaskestarr og trær

Gran er uønsket i lauvskogen i Holtnesdalen. Trær blir ringbarket slik at de tørker inn og til slutt faller

 

Som vi ser, skjer den mest ødeleggende gjengroingen i reservatene i sør. I skogreservatene lenger nord i bygda spiller gjengroingen mindre rolle for den enkelte planteart. Hvis for eksempel en vintergrønn eller nattfiol blir skygget ut på et bestemt sted, dukker de opp på et annet. Alt i alt blir ikke typiske skogsarter sjeldnere i Hurum. Utenfor reservatene vil i mange tilfeller hogst og rydding av skog fremme planteveksten. Men NB! Noen arter har sterkt spesialiserte krav til voksestedet. For eksempel må noen ha gammel skog for å overleve der, og da er det ikke likegyldig hvordan skogen blir behandlet. Bittergrønn er en sånn art. I Hurum er den forskånet for inngrep og burde ha sjanser til å overleve på lang sikt.

Naturen forandrer seg enten vi vil eller ikke. Når et reservat blir opprettet, er hensikten å beskytte natur vi vil ha for ettertiden: bestemte arter, artssamfunn, biotoper, økosystemer. Men siden det ikke går an å fryse en naturtilstand ved å signere et vedtak, må myndighetene utarbeide en skjøtselsplan for området og etterleve den i praksis. Skjer det ingenting, vil selve formålet med fredningen falle bort etter som tiden går. Som det ser ut pr. i dag, er fredningene i sørbygda lite vellykkede forsøk på å bevare naturen som vi vil ha den. Min personlige mening er at landskapet og det biologiske mangfoldet ville vært lettere å opprettholde hvis grunneierne hadde beholdt råderetten og kunnet drive hogst og skjøtsel og la husdyr gå i utmarka under regulerte forhold.