For snart 120 år siden skrev botaniker Thekla Resvoll artikkelen «Vekstlivet i Hurum». Den begynner:

«Den indre og største del af Hurum er i floristisk henseende i det hele taget fattig og ensformig. Omtrent ¾ af herredets areal optages af naaleskov, der her som ellers har en meget artsfattig og lidet interessant flora. Resten optages af dyrket mark, myrer, ferskvande etc., hvor vegetationen heller ikke er særlig rig eller frodig,

Berg nær sjøen ved Korrvik

Berg nær sjøen ved Korrvik

men kun saadan, som vi vil finde den paa lignende lokaliteter i hele den sydlige del af landet. Noget anderledes er det imidlertid med kystranden. Her findes der, saavel paa sandstrandene, som paa fugtige strandenge og paa klipper, især paa silurklipperne sydøst for Rødtangen, et ganske interessant og karakteristisk vekstliv. Hertil kommer ogsaa de til Hurum hørende øer, Mølen og Tofteholmen, der begge udmerker sig ved sin særegne vegetation. En del av de her i kystegnene voksende planter er forholdsvis sjeldne i vort land og fortjener derfor at nævnes.»

Hun hadde i det store og hele rett. Allerede lenge før 1900 hadde flere plantekyndige og fagbotanikere besøkt halvøya og lett etter planter, og mange godbiter var blitt funnet. Men ikke alle! Utover på 1900-tallet kommer flere fagpersoner på visitt, gjerne i forbindelse med ekskursjoner arrangert av Universitetet i Oslo og Botanisk Hage på Tøyen. Registreringene og kunnskapen om floraen vokser.

Smalsøte ved Korrvik

Smalsøte ved Korrvik

Det er altså området nær sjøen mellom Solfjell og Ertsvika som gjør Hurum til en villplantekommune av betydning. På strandknausene og i skogen noen hundre meter innover fra fjorden her finner vi 95 prosent av de plantene i kommunen som får botanikerne til å stoppe opp og gå ned på kne. På dette lille arealet, kanskje en halv prosent av hele kommunearealet, vokser samtlige treslag unntatt bøk, nesten samtlige busker og kanskje 60 prosent av urtene og grasene vi kan skilte med.

Likevel må vi ikke glemme skogene og myrene lenger nord i bygda. Noen hemmeligheter finnes det der også, og alt var ikke oppdaget på Resvolls tid. Vi kan minne om smalmarihand, myrkråkefot, vasskryp og den nesten ubeskrevne konvallhybriden i Tofteskogen.

Nå har vi holdt holmene, Mølen, Ramvikholmen, Tofteholmen og Vealøs, utenfor. Som Thekla Resvoll skriver, er de også rike på arter, særlig Tofteholmen og Mølen, og har noen spesialiteter som ikke finnes andre steder i kommunen. Holmene blir omtalt på en annen side.

Finnskjegg på Rødtangen

Finnskjegg på Rødtangen

Men nå må vi ut og gå på siluren. Da gjør vi som mange turgåere ellers, vi starter ved campingplassen på Rødtangen og beveger oss sørøstover langs kyststien. Nå later vi som om plantene blomstrer på samme tid slik at vi kan treffe på dem alle på samme dag. I virkeligheten må vi jo gå flere turer gjennom sommeren for å se alle.

Rett nedenfor campingresepsjonen står noen tuer med det lille graset finnskjegg i veikanten. Det er overraskende, den går vanligvis ikke så langt ut mot fjorden. Her i bygda er den sjelden, med bare et par registrerte forekomster i nærheten av Stikkvannet.

Mellom campingen og Toftehyttene står en diger, hvit skjermplante på høyre side. Det er kjempebjørnekjeks, en innført plante som ikke er velkommen noe sted. Den er et utyske og en plage fordi den sprer seg så lett, gjør kål på andre planter og er vanskelig å utrydde. Her i bygda er det lite av den ennå, men den finnes eller fantes et par steder ved riksveien på Storsand. Den bør fjernes, men OBS! den har giftig saft i stengelen, så bruk hansker og ta den med rota, ellers kommer den igjen året etter.

Vårsalat på Brevikstranda

Vårsalat på Brevikstranda

markfrytle-1024

Markfrytle på strandenga

Før vi slår inn på kyststien til venstre, gjør vi en avstikker ned til fjorden mellom Brevikstranda og Solfjell. Her er det litt av hvert å se. Fra selve Brevikstranda må vi nevne den mørkeblå  skjoldbærer, den lyseblå og nokså sjeldne vårsalat, den mellomblå dvergforglemmegei og en pen koloni med markfrytle i sivfamilien. Rett vest for oss stikker neset Nebba ut med sin røde drammensgranitt. Her er vegetasjonen nokså mager. Rett ved Rødtangen fyr vokste i mange år en pen klase med halvsnylteren misteltein i en lønn. Den fikk sitt endelikt i en vinter på 1980-tallet, da et tykt lag is brakk ned lønnetreet så hele stasen gikk i bakken.

Engknoppurt

Engknoppurt

Nær vannet østover igjen kan vi notere en rekke planter som er karakteristiske dels for mange av strendene, dels for sørenden av bygda: graset hundekveke, kurvplantene engknoppurt, fagerknoppurt og strandbalderbrå, den pene og sterkt gule tiriltunge, de nesten like gule svaleurt og åkermåne, de mer farveløse strandplantene tangmelde og strandmelde og den temmelig sjeldne legesteinfrø i rubladfamilien. Den har porselenshvite små blomster i toppen og ligner ikke noe annet enn seg selv.

Svaleurt

 

Ved kyststien oppover steinkleiva støter vi på grasartene lundrapp og myskegras. Denne siste er et av de store skogsgrasene som det er lett å legge merke til. Av lauvtrær noterer vi lind og alm blant de mer alminnelige spisslønn, hassel, osp og hengebjørk. Vi er fremdeles på granittgrunn og har vanlige skogsplanter på begge sider: graset smyle, engmarimjelle og skogmarimjelle, tyttebær og blåbær. blåklokke og den mer uvanlige nesleklokke dukker også opp før vi runder toppen og får litt nedoverbakke igjen før vi kommer fram til bekken som sildrer pent under vestkanten av Solfjellåsen. Rett ved stien støter vi på opplysningsskiltet for Solfjellåsen naturreservat.

Engmarimjelle

Engmarimjelle

Her ser vi at bergrunnen har blitt en annen. Fjellet er ikke rødt lenger, det er grått-blågrått og ganske mørkt innimellom, og det er løsere og danner lagvise skiver og skarpere formasjoner enn drammensgranitten. Noen steder ser vi at det har smuldret til småstein og enda mindre partikler. Vi har kommet inn på de kambrosiluriske bergartene som ligger i dagen hele veien fram til den loddrette bergveggen i vestenden av Ertsvika. Leirskifer og kalkstein er hovedbestanddeler, og de avgir næringsstoffer som mange planter er avhengige av for å trives.

Mer om bergarter og mineraler på en annen side; nå kan vi forvente oss en delvis annen flora, og det får vi fort. Før vi går stien videre, gjør vi en avstikker sørover på østsiden av bekken og finner taggbregne i den bratte skråningen opp mot Solfjellåsen. Her kan vi klatre opp på kanten av platået og se etter knerot, bergperikum og tysbast i den glisne furuskogen.

Taggbregne

Videre på stien møter vi et tett lauvkratt på begge sider, mest hassel, som gir  dårlig utsyn og ditto utbytte, men litt lenger oppe på åsen blir det brått mer interessant. Her er en liten vasspytt rett inne til høyre, hvor starrartene sennegras og

Legevintergrønn

Legevintergrønn

grønnstarr florerer. På den andre siden av stien pleier det stå noen få eksemplarer av legevintergrønn, nesten ikke til å få øye på blant annen vegetasjon. Og så – rett til venstre dukker noen høye strå opp. Akset i toppen er nesten i ansiktshøyde. Det er skogfaks, som ingen hittil har funnet noe annet sted i bygda enn her på Solfjellåsen. Så går vi ikke mange metrene til før et nytt og litt kortere gras fanger blikket: det er lundgrønnaks, lysegrønn og lodden, som ikke vil slippe taket før vi har nådd nesten til Sagene på kyststien. Et tredje stort gras, snerprørkvein, står også enkelte steder i tuer med lange, blankgrønne blader.

 

Nå er vi på toppen der stien går nedover lia i retning av fjorden. Her vokser kritthvit myske, noen få rosa tannrot og rød vårerteknapp på begge sider, som får selskap av skogvikke, skjellrot og krattfiol lenger nede i hellingen.

Nå svinger stien skarpt østover mot Korrvik, men før vi fortsetter, må vi stoppe litt ved området rett til høyre for oss, som er selve platået på Solfjellåsen med stupet ut mot fjorden. Dette er et favorittsted, her kan vi dukke inn i krattskogen og regne på fingrene mens vi går: rognasal, fagerrogn, leddved, berberis, dvergmispel, trollhegg, geitved, hagtorn, svarterteknapp, kransmynte, bergskrinneblom, hengepiggfrø, storblåfjær, fagerklokke, blodstorkenebb, liljekonvall og den sjeldne bergperikum. Platået skråner mot sør og lenger oppe blir det mindre kratt og trær og mer lysåpent. Her dukker orkideene skognattfiol og brudespore opp, og ovenfor dem bergmjølke, vårarve, småsmelle, bakkemynte, bergmynte, trefingersildre, vill-linnatt og dag og de små bregnene kalksvartburkne, murburkne, olavsskjegg, lodnebregne og skjørlok.

Broddbergknapp

Broddbergknapp

Furuvintergrønn

Furuvintergrønn

Puh! Dette var mange, men vi føyer til grasartene lundrapp, bergrørkvein, knegras og hengeaks mens vi husker det.  Vi tar en pause på toppen av knausen, der jorddekket er grunnest. Her har vi bitter bergknapphvit bergknapp og broddbergknapp rundt termosen og tenker litt på furuskogen bakenfor. Der finnes selve smaragden i Hurum-floraen, bittergrønn. Forekomsten er liten og dessverre skrantende. Nær den vokser andre arter i samme familie: klokkevintergrønn, furuvintergrønn, nikkevintergrønn og vaniljerot. Norgesrekord i vintergrønn, sa en fagbotaniker som var med hit for noen år siden. De eneste som mangler, er legevintergrønn, som vi så ved stien lenger nord, og perlevintergrønn, som vi møter på ved veien mellom Korrvik og Sjøbustranda.

lakrismjelt-1160

Erteplanten lakrismjelt

Krattsoleie

Krattsoleie

Før vi kommer dit, må vi kikke innom flere interessante planter på vestsiden av Korrvikbukta. På nedsiden av stien når vi går videre finner vi en lyngplante som ligger utover tørre steinblokker og ser ut til å klare seg nesten uten jord. Bladene minner litt om tyttebær, som også vokser her. Det er melbær, med små hvitrosa krukkeblomster og røde steinfrukter om høsten. Nå er vi ute på kanten rett over stranda og kan se ned på en liten bestand av lakrismjelt innerst på grusen. På Ruseodden rett vestenfor finnes noe murtorskemunn, og innenfor i skogkanten pleier det stå en krattsoleie eller to. Den er like smørgul som sin slektning engsoleie, men har hårete stengel og blader og er lett å gjenkjenne på det. Femti meter lenger øst, rett ved de såkalte altersteinane, står et lite tre med hvite blomster i skjermer. Det er den sjeldne bergasal i samme slekt som rogn. Den ligner mye på norsk asal, som også vokser sparsomt her, og noen flere steder mellom Korrvik og Knatvold.

Gråøyentrøst

Gråøyentrøst

Flueblom

Flueblom

Grusstranda går over i steiner og berg med sprekker og revner. For det meste er det like tørt som i krattskogen innenfor, men enkelte steder er det fuktig eller til og med små dammer i revnene. Her trives starrartene gulstarr og beitestarr sammen med havsivaks og ryllsiv. Her og der står den store strandvortemelk med gule blomster og den lave, rosa strandreddik. Vi noterer videre den vesle nellikplanten knoppsmåarve, leppeblomsten blåkoll, grasene rødsvingel og flatrapp, maskeblomsten gråøyentrøst og et anselig antall brudespore og skognattfiol. Har vi øynene med oss og er litt heldige, kan vi også finne drøbakbakkestjerne, bitter blåfjærloppestarr og blåstarr. Dette er også området for den meget sjeldne smalsøte, som finnes i varierende antall fra år til år eller ikke i det hele tatt. Småskogen mellom strandknausene og kyststien er nærmest oversådd med liljekonvall, og dette er også et av stedene for orkideen flueblom. Den har blitt funnet her tre-fire ganger, første gang helt tilfeldig, siden etter intens leting.

hvit-skogfrue-2-1024

Hvit skogfrue

Før vi finner stien igjen, tar vi et par siksakrunder og registrerer mens vi går sakte: tepperot, hjertegras, fjellrapp, dunhavre, bakkestarr, bleikstarr, kornstarr, bråtestarr, loppestarrkantkonvall, blodstorkenebb, blåknapp, vill-løk og et par-tre marianøkleblom. Så begynner vi å tenke på hvit skogfrue, som har blitt funnet to ganger i skogen her ikke langt fra stien. Det var på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, begge ganger bare i ett eksemplar. Lang tid har gått, men vi ser etter den hvert år med et visst håp. Kan den dukke opp igjen? Hvem vet? Kanskje det ligger frø i bakken et sted og venter på å spire? Kanskje soppen den må samarbeide med der nede i jorda, ikke er tilstede? Kanskje det har blitt for mørkt der oppe i skogen? Det vokser til og blir tettere av kratt og trær der også, som det gjør nesten over alt. Gjengroing er markfloraens verste fiende.

 

Parti av skogen nordvest for Korrvik. Mange arter finnes i området

Parti av skogen nordvest for Korrvik. Mange arter finnes i området

Stien videre går gjennom et holt med lauvskog. Til venstre ser vi noen storkonvall og krattfiol, og rett etter dukker orkideen stortveblad opp. Så er vi på høyde med Korrvikbukta femti meter fra vannkanten, men går fremdeles i skog. Den tidligere strandenga som gikk videre oppover på vestsiden av bekken er helt gjengrodd av trær og har blitt temmelig artsfattig. Her vokste smalsøte og hårstarr og mange andre planter som har blitt skygget ut. Iøynefallende her nå er et stort antall vårmarihand, som holder stand så lenge det er lys nok. En annen interessant art er trollbær, som trives bra i skyggefull skog. Vi må også nevne blåbringebær nærmere stranda, og en aldri så liten bestand av bregnen dvergjamne på bergknausen nederst. Begge har her sitt eneste voksested i kommunen. Dvergjamne har jeg forresten ikke sett der på flere år; det er fare for at den blir overgrodd av grasarter. Særlig blåtopp har spredd seg mye i området.

Det østre alvaret mot Lillevik

Det østre alvaret mot Lillevik

Øst for bekken går grusveien ned til hytta i bukta. Vi fortsetter på den, men den motsatte veien, noterer et par akeleie og runder en sving på bakketoppen. Til venstre har vi store vaser med skogvikke, og nede i småkrattet til høyre vokser noen få eksemplarer av perlevintergrønn. Nå er det tid for å ta av sørover igjen, for her er vi på favorittsted nr. to, alvarene mellom Korrvik og Lillevik. Den som stusser over ordet alvar her og har besøkt øyene Öland og Gotland i Østersjøen, vil fort skjønne hva jeg mener når han kommer ut av småskogen og får oversyn over området ned mot sjøen. Han ser et flatt fjellparti som skråner svakt sørvestlig og er delt av en kløft mot vest og en kortere kløft i sørøst. Berget har for det meste grunt jorddekke og er innimellom helt bart; i sprekker og små revner er det mer jord og tettere vegetasjon. Det minner ikke lite om Østersjø-øyenes karakteristiske alvar-landskap (ordet alv betyr dårlig dyrkingsjord). Slike steder er det ikke mange av i Norge. Dette skulle vi gjerne bevare, men skal det gå an, er det helt avhengig av at småtrær og busker blir fjernet. Gjengroingen har skutt faretruende fart. Særlig er det furu, einer, ask, rogn og flere busker som brer seg og blir overmektige. Det er mange år siden husdyr gikk i utmarka her og holdt vegetasjonen nede. Resultatet av det har vi sett tydeligere og tydeligere i de senere årene. Det er hogst og rydding som må til, ellers kan vi snart se langt etter planter som ennå trives her og er avhengige av lysåpne voksesteder.

Dragehode på alvaret

Dragehode på alvaret

I området mellom Lillevik og Korrvikbukta vokser flere av de artene som jeg allerede har nevnt fra Solfjell-Korrvik, og i tillegg kan vi nevne ligusterdragehode, marinøkkel, firfrøvikke, strandløk, forvillet grasløk, sandarve, rundbelg, oslosildre, grønn busthirse, markmalurt, takhaukeskjegg, sandløvetann, mattesveve, raggsveve, nordlandssveve og den ytterst sjeldne greinsveve.

Firfrøvikke på alvaret

Med det samme tar vi med noen interessante planter fra selve Lillevik og sumpskogen innenfor: gul frøstjerne, fredløs, duskstarr, kvass-starr, sverdlilje og den lille rosarøde myrklegg (kanskje forsvunnet). Ytterst i den smale bukta er det et belte av krypkvein, og rett innenfor står endel saltsiv, strandrug, strandsvingel, fuglevikke og klengemaure. Med litt flaks kan en også finne tiggersoleie, om den finner det for godt å vise seg. I den fuktige skogen er det mye svartor. Den er noe av det første som blomstrer om våren, med lange, rødlige, hengende hannrakler.

På og rundt alvarene kunne vi gjerne oppholde oss hele dagen og lete grundig med nesa i bakken og kameraet parat. Og det kan vi gjenta flere ganger i løpet av sommeren, for plantene kommer opp til forskjellige tider. Aller best er det nok i juni måned, da blomstrer de fleste.

Bitter blåfjær er ikke vanlig i Hurum. Her vest for Korrvik

Men nå finner vi tilbake til veien mot Schjøttelvik og videre østover langs fjorden. Det er frodig og mye å se hele veien. Ved porten innenfor Sjøbuodden står noen rare vårmarihand med lyse blomster, oppe i grusskråningen på den andre siden av veien kan vi finne vårerteknapp, og lenger nede innenfor Sjøbustranda støter vi på mengder av skjeftesnelle og et par tysbast-busker. Her har det også vokst duskstarr, og nede på sandstranda sandstarr. Begge ser ut til å ha forsvunnet. Men kanskje ikke? Borte ved bekkeutløpet under Mølleberget er det interessante planter: kattehale, strandkryp, fjæresauløk, strandstjerne, havsivaks. Oppe på det artsrike berget er det igjen tørrbakkeplantene som dominerer. Mange av dem og noen skogsplanter og strandplanter har jeg alt nevnt, men av nye må vi  ta med svartmispel, nyresildre, trefingersildre, nakkebær, tysk mure, sølvmure, gåsemure, gullkløver, legeveronika, tveskjeggveronika, musestarr, rustsivaks, hestehavre, strandvindel og engstorkenebb. Mølleberget har også de største forekomstene av legesteinfrø, som vi observerte mellom Brevikstranda og Solfjell.

Mølleberget er en skifer- og kalksteinsknaus med mange arter på et lite areal – naturligvis mange fler enn jeg har nevnt her. Men – også den står i fare for å gro igjen. Det er mye mer trær og buskas her nå enn for tjue år siden, og det øker merkbart år for år. Berget utgjør den østre delen av Solfjellåsene naturreservat og er underlagt miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Buskerud, som de andre verneområdene. Tiltak for å redde vegetasjonen må komme derfra. Grunneieren har ikke lenger rett til å gjøre noe innenfor reservatets grenser uten etter eventuell avtale med fylkesmyndigheten.

Trefingersildre på Mølleberget

Vi går kyststien videre. Vi har mer å oppdage på veien til Ertsvika. De mest interesserte turgjengerne skal ha noe å henge seg etter sånn at søndagsutflukten blir litt lengre enn de hadde tenkt seg.

Innerst i kroken øst for Møllestranda pleier det stå en eller to planter av den store og gullgule og sterkt giftige kurvplanten landøyda. Den blomstrer først på sensommeren. Så skjærer vi opp den blåmerkede kyststien, noterer oss nesleklokke og leddved i forbifarten og kommer inn på veien mot Haraldstangen. Her der det blåveis så det forslår, særlig på nedsiden av veien. Eplevik er neste, og her det interessante ting: dvergforglemmegei på flaberget rett ved veien, storarve og fagerknoppurt øverst på enga, som er gammel slåtteeng og beitemark med enkelte frukttrær stående igjen, og klaser med misteltein i svartora nede ved stranda. Noen meter til, og vi er oppe ved Schjøttelvikverven, som er vel verd noen langsomme runder med mange blomster som belønning. Fiskertangen og småskogen rett i sør er også et selvsagt sted å gå innom; de huser mange av de nevnte artene.

På høyde med Olashølet, rett før bekken som renner ut i Salpestø, står noen høye, graslignende strå med lutende aks i veikanten. Det er skogstarr, som dukket opp her for noen år siden. Den er ellers kjent fra bare et fåtall steder i kommunen og er i det hele tatt en av Norges mindre vanlige starrarter. Riktig mye av den finner vi om vi tar oss tid til en lengre avstikker fra kyststien nordover i underkant av Haraldsfjellets vestside. Her er det et sumpområde ved bekken før den gjør en brå sving ut på jordene og til slutt bøyer av ned mot Sjøbustranda. Foruten skogstarr kan vi her finne noen tuer av langstarr, endel av det høye, slake graset storrapp, den litt spinklere myrrapp, noe bekkeveronika, myrmaure, fredløs og dikeforglemmegei.

Skogstarr innenfor Olashølet

Dette var verd den ekstra halvtimen, og vel tilbake på kyststien forserer vi et par lette stigninger og befinner oss i området innenfor Haraldstangen, som vi må kalle et nytt favorittsted. Helt ytterst på tangen vokser det nesten ingenting, men når vi regner området fra den sørligste hytta opp til veien, kan vi briske oss med litt av hvert: hartmansstarr, hårstarr, kalkgrønnaks, griseblad, flekkgrisøre, rødflangre, flueblom, tysbast, kystløvetann, bergskrinneblom, fagerrogn, asparges. Ved grusstranda står en stor, gammel slåpetorn, kanskje Hurums fineste. Her finnes også den tetteste bestanden av brudespore som vi kan by på, en god bestand av den flotte kurvplanten krattalant og endel skognattfiol, bitter blåfjær og lodnestarr. Her må vi heller ikke glemme den halmgule tistelen stjernetistel, som vi ellers bare finner i sørvestsiden av Haraldsfjellet. Også der vokser den i nærheten av krattalanten.

Hartmansstarr i furuskogen

Vi er inne i Haraldsfjellet naturreservat som strekker seg nesten til topps på fjellet. Her vokser mye barlind og einer med osp og furu som de mest tallrike følgesvennene av trær. Sørsiden oppover er ikke så artsrik som vi har blitt vant til nå, men  vi kan notere melbær, loppestarr og blåknapp foruten de vanlige røsslyng, hvitlyng, tyttebær, blåbær, skinntryte og krekling. Et godt stykke før toppen ser vi at fjellgrunnen har forandret seg; vi går inne på granitten igjen, og da vet vi at plantelivet skrumper. Under toppunktet er det noen myrflekker med rundsoldogg, hvitmyrak og blåtopp. De er alle planter som hører til på sur jord, selv om blåtopp også tåler mer baserik grunn.

Planter som dette kommer vi tilbake til fra andre steder i bygda, men før vi forlater Haraldsfjellet, må vi ta en avstikker vestover under platået og grensen for granitten. Her er det som nevnt både krattalant og stjernetistel, og i tillegg stortveblad, skogmarihand, brudespore, rødflangre, flueblom, skogvikke, bergperikum, slirestarr, liljekonvall, engknoppurt, bergmynte, lundgrønnaks og flere vanligere planter. Området på østsiden av fjellet, fra Delsvik og oppover Delsvikleina, er også interessant. I den nokså mørke granskogen innenfor bukta kan vi for eksempel finne skjermplanten sanikelog konvallen kranskonvall. Her er det også muligheter for å komme over orkideen knerot, som har få finnesteder i kommunen og ikke alltid er årviss på samme flekk.

Sanikel i mørk granskog

På Delsvikodden kan vi glede oss over mange av de plantene som er nevnt fra Solfjell og Mølleberget. Her finnes også den største bestanden av dragehode vi har, midt oppe i store tuer av blodstorkenebb. Det mørkeblå i det røde er et  vakkert syn. De kambrosiluriske bergartene fortsetter over Rødsteigen til Knatvold og finner sin endebergvegg på vestsiden av Ertsvika. Hele dette området huser planter som mangler eller er sjeldne lenger nord i Hurum. Fra strendene og bergene ved Rødsteigen-Knatvoldstranda tar vi med sodaurt, havreddik, markfrytle, bakkeforglemmegei, dvergforglemmegei, bakkeveronika, norsk asal, dunhavre, vårrublom, klokkevintergrønn, moskusurt, sandstarr. Denne siste har sin største forekomst midt på Knatvoldstranda.

Når vi klatrer ned det bratte stipartiet fra Smedodden til Ertsvikbukta, legger vi samtidig kambrosiluren bak oss. Nå er vi over på gneis- og granittbergartene som utgjør grunnfjellet i Hurum. Vi ser fort at plantelivet blir magrere; de mest basekrevende artene er ikke lenger tilstede. Likevel er det en frodig blomstring øst i bukta under berget, en ren blomstereng: bergmynte, fagerklokke, krattalant, fagerknoppurt, engknoppurt, prikkperikum, engnellik. Midt i veien pleier det å dukke opp noen flatsiv litt utpå sommeren. Skjemmende for sandstranda, en hindring for folk og til fortrengsel for andre planter er svære kratt av rynkerose. I den store asken innerst på stranda vokser noe misteltein.

Fagerklokke

 

Prikkperikum i Ertsvika

 

 

 

 

 

 

 

 

Fagerknoppurt

 

 

 

 

 

 

 

Ved veien videre østover mot Sandbuktene noterer vi norsk mure. Der en liten bekk renner under veien, vokser et par starrarter: grønnstarr og stjernestarr. Omtrent der veien går over i den steinete stien, stod for noen år siden et par ris av amerikansk blåbær, kanskje et resultat av frø fra en importert dessert.

I Sandbuktene finnes flere av plantene som er nevnt under siden «Strendene», for eksempel strandarve, strandreddik, strandmelde, tangmelde, strandkål, strandvortemelk, strandrug, gåsemure. I et fuktig sig ved berget mellom vestre og østre strand kan vi finne klourt.

Så er vi ved enden av Sandbukta, og da kan vi velge traktorveien over åsen mot Sageneelva eller følge stien mot sør ut over Østnestangen. Det valget er lett; visst må vi utom tangen. Her er tørre berg med sparsom plantevekst og søkk og skorter med mer jord og fuktighet. Her vokser mange arter, vi nevner først og fremst: blåveis, gullstjerne, sanikel, moskusurt, kjempekonvall (en hybrid), sverdlilje, villapal, hagtorn, slåpetorn, liguster, rødtopp, kvass-starr, vårbendel, hvit bergknapp, melbær, marianøkleblom, vårmarihand, skjellrot. En art som ble registrert her av Finn Wischmann i 1969, har jeg ikke klart å oppspore. Det gjelder den sjeldne fingerlerkespore, som ellers bare er funnet på Tofteholmen og Mølen.

Tannrot

 

Kyststien fra Steinvik på østsiden av tangen fram til gamle Sagene fabrikker går delvis gjennom glissen strandskog. Her dukker tannrot, lundgrønnaks, myske og vårmarihand opp igjen, i tillegg til mengder av blåveis og et par villapal. Straks nedenfor disse, på den innerste delen av sandstranda, finnes en liten bestand av det store graset marehalm. Nærmere Sageneelva støter vi på kyståkermåne, åkermåne, harekløver, svartvier, kjempesvingel og den store skyggeborre.

Harekløver på tørrberg ved Sagene

Kjempesvingel i en skogkant ved Sagene

 

Rett sør for Marmorveien ligger den gamle lagringsplassen for importert trevirke til fabrikken. Her har det blitt funnet mange fremmede plantearter siden 1980-tallet, arter som har spirt av frø og plantedeler som har fulgt med på lasset fra utlandet. Området gror nå smått om senn igjen av hjemlige trær og busker og gras, og de utenlandske artene har blitt sterkt redusert i antall. Gyvel og kanskje krypmure holder stand ennå, likedan noen sjeldne arter av bjørnebær. For noen år siden var for eksempel de kjempestore piggtistel og giftkjeks iøynefallende.

Gyvel like vest for Sageneelva

Skyggeborre

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her ved Sageneelva avslutter vi turen langs kyststien. Men hele bygda rundt er stien med avstikkere en gunstig rute å velge for å finne planter. Her blir de omtalt på andre sider.