For snart 120 år siden skrev botaniker Thekla Resvoll artikkelen «Vekstlivet i Hurum». Den begynner:

«Den indre og største del af Hurum er i floristisk henseende i det hele taget fattig og ensformig. Omtrent ¾ af herredets areal optages af naaleskov, der her som ellers har en meget artsfattig og lidet interessant flora. Resten optages af dyrket mark, myrer, ferskvande etc., hvor vegetationen heller ikke er særlig rig eller frodig,

Berg nær sjøen ved Korrvik

Berg nær sjøen ved Korrvik

men kun saadan, som vi vil finde den paa lignende lokaliteter i hele den sydlige del af landet. Noget anderledes er det imidlertid med kystranden. Her findes der, saavel paa sandstrandene, som paa fugtige strandenge og paa klipper, især paa silurklipperne sydøst for Rødtangen, et ganske interessant og karakteristisk vekstliv. Hertil kommer ogsaa de til Hurum hørende øer, Mølen og Tofteholmen, der begge udmerker sig ved sin særegne vegetation. En del av de her i kystegnene voksende planter er forholdsvis sjeldne i vort land og fortjener derfor at nævnes.»

Hun hadde i det store og hele rett. Allerede lenge før 1900 hadde flere plantekyndige og fagbotanikere besøkt halvøya og lett etter planter, og mange godbiter var blitt funnet. Men ikke alle! Utover på 1900-tallet kommer flere fagpersoner på visitt, gjerne i forbindelse med ekskursjoner arrangert av Universitetet i Oslo og Botanisk Hage på Tøyen. Registreringene og kunnskapen om floraen vokser.

Smalsøte ved Korrvik

Smalsøte ved Korrvik

Det er altså området nær sjøen mellom Solfjell og Ertsvika som gjør Hurum til en villplantekommune av betydning. På strandknausene og i skogen noen hundre meter innover fra fjorden her finner vi 95 prosent av de plantene i kommunen som får botanikerne til å stoppe opp og gå ned på kne. På dette lille arealet, kanskje en halv prosent av hele kommunearealet, vokser samtlige treslag unntatt bøk, nesten samtlige busker og kanskje 60 prosent av urtene og grasene vi kan skilte med.

Likevel må vi ikke glemme skogene og myrene lenger nord i bygda. Noen hemmeligheter finnes det der også, og alt var ikke oppdaget på Resvolls tid. Vi kan minne om smalmarihand, myrkråkefot, vasskryp og den nesten ubeskrevne konvallhybriden i Tofteskogen.

Nå har vi holdt holmene, Mølen, Ramvikholmen, Tofteholmen og Vealøs, utenfor. Som Thekla Resvoll skriver, er de også rike på arter, særlig Tofteholmen og Mølen, og har noen spesialiteter som ikke finnes andre steder i kommunen. Holmene blir omtalt på en annen side.

Finnskjegg på Rødtangen

Finnskjegg på Rødtangen

Men nå må vi ut og gå på siluren. Da gjør vi som mange turgåere ellers, vi starter ved campingplassen på Rødtangen og beveger oss sørøstover langs kyststien. Nå later vi som om plantene blomstrer på samme tid slik at vi kan treffe på dem alle på samme dag. I virkeligheten må vi jo gå flere turer gjennom sommeren for å se alle.

Rett nedenfor campingresepsjonen står noen tuer med det lille graset finnskjegg i veikanten. Det er overraskende, den går vanligvis ikke så langt ut mot fjorden. Her i bygda er den sjelden, med bare et par registrerte forekomster i nærheten av Stikkvannet.

Mellom campingen og Toftehyttene står en diger, hvit skjermplante på høyre side. Det er kjempebjørnekjeks, en innført plante som ikke er velkommen noe sted. Den er et utyske og en plage fordi den sprer seg så lett, gjør kål på andre planter og er vanskelig å utrydde. Her i bygda er det lite av den ennå, men den finnes eller fantes et par steder ved riksveien på Storsand. Den bør fjernes, men OBS! den har giftig saft i stengelen, så bruk hansker og ta den med rota, ellers kommer den igjen året etter.

Vårsalat på Brevikstranda

Vårsalat på Brevikstranda

markfrytle-1024

Markfrytle på strandenga

Før vi slår inn på kyststien til venstre, gjør vi en avstikker ned til fjorden mellom Brevikstranda og Solfjell. Her er det litt av hvert å se. Fra selve Brevikstranda må vi nevne den mørkeblå  skjoldbærer, den lyseblå og nokså sjeldne vårsalat, den mellomblå dvergforglemmegei og en pen koloni med markfrytle i sivfamilien. Rett vest for oss stikker neset Nebba ut med sin røde drammensgranitt. Her er vegetasjonen nokså mager. Rett ved Rødtangen fyr vokste i mange år en pen klase med halvsnylteren misteltein i en lønn. Den fikk sitt endelikt i en vinter på 1980-tallet, da et tykt lag is brakk ned lønnetreet så hele stasen gikk i bakken.

Engknoppurt

Engknoppurt

Nær vannet østover igjen kan vi notere en rekke planter som er karakteristiske dels for mange av strendene, dels for sørenden av bygda: graset hundekveke, kurvplantene engknoppurt, fagerknoppurt og strandbalderbrå, den pene og sterkt gule tiriltunge, de nesten like gule svaleurt og åkermåne, de mer farveløse strandplantene tangmelde og strandmelde og den temmelig sjeldne legesteinfrø i rubladfamilien. Den har porselenshvite små blomster i toppen og ligner ikke noe annet enn seg selv.

Svaleurt

 

Ved kyststien oppover steinkleiva støter vi på grasartene lundrapp og myskegras. Denne siste er et av de store skogsgrasene som det er lett å legge merke til. Av lauvtrær noterer vi lind og alm blant de mer alminnelige spisslønn, hassel, osp og hengebjørk. Vi er fremdeles på granittgrunn og har vanlige skogsplanter på begge sider: graset smyle, engmarimjelle og skogmarimjelle, tyttebær og blåbær. blåklokke og den mer uvanlige nesleklokke dukker også opp før vi runder toppen og får litt nedoverbakke igjen før vi kommer fram til bekken som sildrer pent under vestkanten av Solfjellåsen. Rett ved stien støter vi på opplysningsskiltet for Solfjellåsen naturreservat.

Engmarimjelle

Engmarimjelle

Her ser vi at bergrunnen har blitt en annen. Fjellet er ikke rødt lenger, det er grått-blågrått og ganske mørkt innimellom, og det er løsere og danner lagvise skiver og skarpere formasjoner enn drammensgranitten. Noen steder ser vi at det har smuldret til småstein og enda mindre partikler. Vi har kommet inn på de kambrosiluriske bergartene som ligger i dagen hele veien fram til den loddrette bergveggen i vestenden av Ertsvika. Leirskifer og kalkstein er hovedbestanddeler, og de avgir næringsstoffer som mange planter er avhengige av for å trives.

Mer om bergarter og mineraler på en annen side; nå kan vi forvente oss en delvis annen flora, og det får vi fort. Før vi går stien videre, gjør vi en avstikker sørover på østsiden av bekken og finner taggbregne i den bratte skråningen opp mot Solfjellåsen. Her kan vi klatre opp på kanten av platået og se etter knerot, bergperikum og tysbast i den glisne furuskogen.

Taggbregne

Videre på stien møter vi et tett lauvkratt på begge sider, mest hassel, som gir  dårlig utsyn og ditto utbytte, men litt lenger oppe på åsen blir det brått mer interessant. Her er en liten vasspytt rett inne til høyre, hvor starrartene sennegras og

Legevintergrønn

Legevintergrønn

grønnstarr florerer. På den andre siden av stien pleier det stå noen få eksemplarer av legevintergrønn, nesten ikke til å få øye på blant annen vegetasjon. Og så – rett til venstre dukker noen høye strå opp. Akset i toppen er nesten i ansiktshøyde. Det er skogfaks, som ingen hittil har funnet noe annet sted i bygda enn her på Solfjellåsen. Så går vi ikke mange metrene til før et nytt og litt kortere gras fanger blikket: det er lundgrønnaks, lysegrønn og lodden, som ikke vil slippe taket før vi har nådd nesten til Sagene på kyststien. Et tredje stort gras, snerprørkvein, står også enkelte steder i tuer med lange, blankgrønne blader.

 

Nå er vi på toppen der stien går nedover lia i retning av fjorden. Her vokser kritthvit myske, noen få rosa tannrot og rød vårerteknapp på begge sider, som får selskap av skogvikke, skjellrot og krattfiol lenger nede i hellingen.

Nå svinger stien skarpt østover mot Korrvik, men før vi fortsetter, må vi stoppe litt ved området rett til høyre for oss, som er selve platået på Solfjellåsen med stupet ut mot fjorden. Dette er et favorittsted, her kan vi dukke inn i krattskogen og regne på fingrene mens vi går: rognasal, fagerrogn, leddved, berberis, dvergmispel, trollhegg, geitved, hagtorn, svarterteknapp, kransmynte, bergskrinneblom, hengepiggfrø, storblåfjær, fagerklokke, blodstorkenebb, liljekonvall og den sjeldne bergperikum. Platået skråner mot sør og lenger oppe blir det mindre kratt og trær og mer lysåpent. Her dukker orkideene skognattfiol og brudespore opp, og ovenfor dem bergmjølke, vårarve, småsmelle, bakkemynte, bergmynte, trefingersildre, vill-linnatt og dag og de små bregnene kalksvartburkne, murburkne, olavsskjegg, lodnebregne og skjørlok.

Broddbergknapp

Broddbergknapp

Furuvintergrønn

Furuvintergrønn

Puh! Dette var mange, men vi føyer til grasartene lundrapp, bergrørkvein, knegras og hengeaks mens vi husker det.  Vi tar en pause på toppen av knausen, der jorddekket er grunnest. Her har vi bitter bergknapphvit bergknapp og broddbergknapp rundt termosen og tenker litt på furuskogen bakenfor. Der finnes selve smaragden i Hurum-floraen, bittergrønn. Forekomsten er liten og dessverre skrantende. Nær den vokser andre arter i samme familie: klokkevintergrønn, furuvintergrønn, nikkevintergrønn og vaniljerot. Norgesrekord i vintergrønn, sa en fagbotaniker som var med hit for noen år siden. De eneste som mangler, er legevintergrønn, som vi så ved stien lenger nord, og perlevintergrønn, som vi møter på ved veien mellom Korrvik og Sjøbustranda.