Godkjent giftmerke. Opphav ukjent

Når vi sier at en plante er giftig, mener vi vanligvis at den inneholder ett eller flere stoffer som er skadelige eller dødelige for levende organismer (mennesker, dyr). Giftvirkningen oppstår fordi disse stoffene forstyrrer eller forhindrer livsviktige prosesser i organismen.

Mange villplanter er mer eller mindre giftige uten at vi tenker spesielt over det. Går vi en times tur i skog og mark, vil vi møte flere vanlige planter som for det meste inneholder lave konsentrasjoner av giftstoffer, for eksempel: hundekjeks, hvitveis, trollhegg, maiblom, liljekonvall, firblad, engsoleie, krypsoleie, bekkeblom, gul nøkkerose, svaleurt, vivendel.

Hjemme i hagen har vi kanskje påskelilje, pinselilje, tulipan, peon, klematis, ridderspore, primula og snøbær, som alle inneholder stoffer vi ikke bør få i oss. Vinduskarmen i stua er heller ikke giftfri. Potteplanter som fredslilje, vindublad, stuekala, julestjerne og julerose sørger for det.

Hvitveis er faktisk giftig. Stoffet anemonol finnes i mange planter i soleiefamilien

Giftstoffene er av mange forskjellige slag. De største hovedgruppene er alkaloider og glykosider. Noen eteriske oljer, eggehvitestoffer, organiske syrer, bitterstoffer og harpikser kan også forårsake alvorlige og i noen tilfeller dødelige forgiftninger. De fleste plantegiftene virker først når de har blitt opptatt og spaltet i organismen, men endel gifter virker umiddelbart etsende på hud, øyne og slimhinner ved direkte kontakt.

Det kan kanskje virke skremmende at vi nærmest er omgitt av giftige grønne vekster, men i praksis er det nokså risikofritt. Et lite mindretall planter er svært giftige, og vi skal være temmelig uforsiktige i omgangen med dem for at de skal utgjøre noen helsefare.

Regel nummer én er selvfølgelig at vi aldri skal smake på noe som vi ikke helt sikkert vet er spiselig. Fine bær, frukter og skudd kan se fristende ut, men la dem henge i fred hvis de er ukjente. Voksne personer innser stort sett det uten videre, men med barn er det annerledes. De kan lett komme til å tygge i seg noe de skulle latt være å plukke. Noen få planter hos oss har også etsende plantesaft vi kan få på huden hvis vi prøver å knekke stengler, rive av blader, plukke blomstene osv. Derfor er det viktig at alle lærer noe om dette så tidlig som mulig.

I Hurum vokser det noen hjemlige og noen innførte giftige planter i naturen som flest mulig bør være oppmerksomme på og lære seg. Først og fremst er det grunn til å omtale de følgende artene fordi de kan være farlige ved inntak av selv mindre mengder:

barlind (vill i skog, ellers plantet)
tysbast (vill i skog)
tyrihjelm (vill i skog)
landøyda (vill i kulturlandskapet)
revebjelle (innført prydplante som forviller seg)
piggeple (innført, ugras i åker og hage)
gullregn (innført prydbusk, forviller seg)
giftkjeks/skarntyde (innført, trolig med trevirke)
hvitlyng (vill på myr)

Barlind

Barlind. Alle grønne deler av treet og frøene, men ikke den røde frøkappen, inneholder alkaloidet taksin og glykosidet taksicatin. Alvorlige forgiftninger hos voksne personer er sjeldne, men barn som har fortært de røde frøkappene med frø, må hurtigst mulig til lege. Husdyr tåler ikke å beite på barlindkvister, dødsfall blant både hester og kuer har forekommet.

Tysbast. Foto: W.C./Veli M. Pohjonen

Den vesle busken tysbast har små, rosa blomster tidlig om våren og får knallrøde steinfrukter utpå sommeren. Steinfruktene ser dessverre appetittlige ut, men smaker heldigvis vondt. Giftstoffet er mezerein, en harpiks, som finnes i størst konsentrasjon i barken, blomstene og steinfruktene. Alvorlige forgiftninger med nyresvikt har forekommet, og saften virker også sterkt etsende på hud og slimhinner. Ti-tolv steinfrukter regnes som en dødelig dose for barn.

Tyrihjelm (stormhatt, lushatt) er giftig i alle deler. Virkestoffene er alkaloider, blant dem det sterkt giftige aconitin. Alvorlige

Tyrihjelm (lushatt)

symptomer på forgiftning er følelsesløshet, åndenød og lammelser. Store doser fører til hjertelammelse og død i løpet av få timer. Tyrihjelm er årviss, men har nokså få forekomster i Hurum-skogene. Den har giftige slektninger som de gamle hageplantene venusvogn og munkelue. Disse kan også finnes forvillet.

Landøyda, en stor kurvplante med gule blomster, dukker iblant opp på nye steder, men er foreløpig nokså sjelden i Hurum. Hele planten inneholder flere akaloider, f.eks. senecionin, jacodin og jaconin. Konsentrasjonen er størst i rotsystemet. Landøyda blir som regel skydd av beitedyr, i likhet med for eksempel engsoleie. Men tørket landøyda kan følge med på høylasset og forårsake alvorlige forgiftninger hos dyrene. For barn som finner på å tygge og svelge de gullgule blomstene, er den også farlig.

Landøyda

Revebjelle

Revebjelle vokser vilt på Vestlandet, men er bare forvillet etter planting på Østlandet. I Hurum har jeg sett den et fåtall steder langt fra hus og hager. Den innholder flere digitalisglykosider (hjerteglykosider) og noen saponiner som kan framkalle betennelse i svelget. Det homeopatiske middelet digitalis stammer fra denne planten. Som medisin ved hjertesvikt brukes ennå hjerteglykosider fra blader av revebjelle. Bladene er sterkt giftige; 12-18 gram friske blader regnes som dødelig dose for en voksen person.

Piggeple. Foto: W.C./Isidre Blanc

Piggeple tilhører søtvierfamilien, som er spesielt rik på giftige arter. Hele planten inneholder alkaloider som hyoscyamin, skopolamin og atropin. Bare lukten kan gjøre en svimmel, heter det. Symptomer etter inntak er sterk tørst, utvidede pupiller, opphisselse, synsforstyrrelser og hallusinasjoner. Planten var en ingrediens på middelalderens heksekjøkken og inngikk i heksenes flyvesalve. Piggeple har blitt funnet noen få ganger som tilfeldig hageugras i Hurum, sist på Tofte for et par år siden.

Gullregn. Foto: W.C./mdk

Den store ertebusken gullregn er plantet i noen hager, og kan forville seg til enger og skogkanter. Den inneholder alkaloidet cytisin, i størst konsentrasjon i frøene. Tygger man på dem, virker det først stimulerende, så lammende. Magesmerter, åndenød og bevissløshet følger hvis man har fortært så mye som 30-40 frø.

Giftkjeks. Foto: W.C./MDF

Giftkjeks (skarntyde) er trolig den giftigste av giftplantene som finnes i Hurum. Virkestoffene er flere alkaloider, mest coniin. Ved inntak lammer det tungen, svelget og til sist åndedrettet i løpet av kort tid. Coniin er et gammelt henrettelsesmiddel, og var også en ingrediens i heksenes flyvesalve. Giftkjeks har vokst i mange år ved et flisdeponi på Sagene fabrikker, og jeg så den der senest i oktober 2018. I 2016 ble den også funnet på skrotemark ved Tofte.
Slektningen hundepersille inneholder også coniin, om enn i mindre mengder. Den vokser som ugras og på skrotemark her og der i bygda.

På næringsfattige myrer i Hurumskogen vokser lyngarten hvitlyng, som nok er lite kjent som giftplante blant folk flest. Men giftig er den, og nok til at den har forårsaket alvorlige forgiftningstilfeller. Den er også farlig for husdyr. Virkestoffet er andromedotoksin, som minner om aconitin i tyrihjelm.

Hvitlyng. Foto: W.C./Ireen Trummer

Kjempebjørnekjeks. Foto: W.C./Fritz Geller-Grimm

En stor, kraftig plante i skjermplantefamilien som både barn og voksne må unngå å bryte av eller prøve å ødelegge uten å beskytte hud og hender, er kjempebjørnekjeks. Saften dens inneholder sterkt hud- og slimhinneirriterende stoffer, bl.a. furanokumarin. Hudreaksjonene kan være alvorlige, med svie, utslett og i noen tilfeller store brannblemmer, og kan vare i mange måneder etter kontakten med plantesaften. Kjempebjørnekjeks er en svartelistet invasjonsart i Norge, beryktet for å fortrenge hjemlig vegetasjon, men har heldigvis vært lite å se i Hurum hittil. Den er kjent fra Storsand (veikant) og Rødtangen (småskog), begge steder bare i et par eksemplarer som har blitt forsøkt fjernet. Det er altså en dobbelt grunn til at denne arten er uønsket.
De mindre slektningene kystbjørnekjeks og sibirbjørnekjeks er det noe mer av i bygda, og de inneholder delvis de samme etsende stoffene, men i mindre grad.

Skjermplantefamilien er forresten den plantefamilien som har Norges antagelig giftigste plante, nemlig selsnepe. Den inneholder krampegiftene cicutoksin og cicutol. Jeg har ingen opplysninger om at denne arten noensinne har blitt sett i Hurum, men den vokser stabilt så nær oss som Linnesstranda og Gilhusodden i Lier.

I søtvierfamilien er nesten alle artene giftige. I Norge er den stort sett representert ved endel innførte arter som opptrer som ugras. Bortsett fra piggeple er bare de bofaste og svakt giftige slyngsøtvier og svartsøtvier registrert i Hurum. Kjente planter i søtvierfamilien er særlig belladonna, bulmeurt, tobakk, giftbær, galnebær, jødekirsebær, matplantene spansk pepper, tomat og potet og prydplanten petunia. Utenom den spiselige delen er selv tomatplanten og potetplanten svakt giftig. Et stoff som går igjen hos flere planter i denne familien, er alkaloidet solanin.

Svartsøtvier. Foto: W.C./H. Zell

Akutte forgiftninger som skyldes inntak av grønne planter, er sjeldne. Dels skyldes det at giftkonsentrasjonen hos de fleste planter i rå tilstand er nokså lav, dels at bær, frø og blad hos sånne planter sjelden smaker godt og innbyr til et måltid. Det vanligste er at små barn svelger bær de synes er tiltalende fordi de ligner på for eksempel rips, solbær eller tyttebær.
Hvis uhellet er ute og man forstår at barnet har spist noe det ikke skulle gjort, skal man forsøke å fremkalle brekninger og oppkast og dernest tilkalle lege hvis det utvikler seg til en sykdomstilstand.

Igjen: Hold fingrene av fatet når det dreier seg om ukjente vekster, og smak aldri på dem! Voksne bør skaffe seg kunnskap og videreføre den til barna så tidlig som mulig. Da medfører det ingen risiko i seg selv å ha en stor gullregn i hagen eller å oppdage at grønnsaksrankene har fått selskap av et piggeple.

Bildene på denne siden er ikke tilstrekkelige til å gjenkjenne plantene når vi støter på dem i naturen. Søk opp navnene og se flere bilder og beskrivelser på andre nettsider, og les om plantene i de trykte standardverkene.

Mange giftplanter har en lang historie som helbredende urter og medisinplanter. Litteraturen om dette er stor, og det er lett å finne opplysende stoff ved å søke på nettet.
Et nyttig norsk nettsted er for eksempel «Urtekilden» av Rolv Hjelmstad: http://www.rolv.no

På Store norske leksikon ligger artikkelen «Giftplanter» av Per Sunding. Den inneholder lister over giftige blomsterplanter i Norge og hvor i verden de stammer fra: https://snl.no/giftplanter